Iran – inntrykk, fakta og kanskje noen reisetips

Vel hjemme, prøver vi å sortere inntrykkene fra våre 15 dager i Iran. Mest av alt har det vært en fantastisk opplevelse. I de fleste guidebøker finnes det en ti (eller 20 eller 30) på topp liste over ting å oppleve i landet du skal besøke. Vanligvis dreier dette seg om steder og aktiviteter, men i Lonely Planet Iran, står det på førsteplass: “It’s the people you meet who will leave the most lasting impressions”, og vi er enige. Å komme til et land som har et så dårlig rykte og som sliter på så mange måter, og bli så varmt mottatt, gjør inntrykk. Vi har i blant tenkt at å være vestlig turist i Iran må likne på å være kjendis: Alle legger merke til deg og blir glade bare du smiler eller hilser på dem.

Turister (og særlig individuelle turister som har tid til å slå av en prat) er nemlig ikke særlig vanlige i Iran. Myndighetene har et mål om vekst i turistnæringen (20 millioner i 2020), men som en del iranere selv beskriver det: “We have some restrictions in this country”. Det er den pene måten å si det på. Vi har også hørt det tydeligere: “Tourists want freedom” eller “We have a problem with this government”.

Og vi skal ikke legge skjul på at man som turist opplever ufrihet i Iran. Aller sterkest i form av “den islamske kleskoden”. Det er ikke det at det er noe galt med skaut. Problemet er å gå omkring og vite at det ville være en slags katastrofe om skautet skulle falle av. Dette fører til en gjentakende kontroll av at skautet sitter på plass, og etterhvert fikk vi en følelse av at dette med kleskode handler mer om undertrykkelse enn om religion. Det er som om man hele tiden skal minnes om at man ikke bestemmer over seg selv. Når det er sagt så må vi skrive litt mer om hvordan kleskoden praktiseres og hva som forventes av turister.

Når det gjelder menn så er kleskoden slik at man ikke kan gå med shorts. Vi har også fått med oss at tatoveringer er uakseptabelt så hvis du har noen på armene så er det langermet som gjelder.

Persepolis

I går dro vi på tur til Persepolis. I en liten gruppe (5 personer) med en dyktig guide, ble det en veldig interessant dag. Ruinene i Persepolis består av et stort platå med en del rester av trapper, søyler, portaler og fundamenter, og det aller mest interessante er alle relieffene og inskripsjonene som er hugget inn i steinen. Disse er godt bevart fordi det aller meste av ruinene har vært tildekket helt fram til 1930. De delene som har ligget over bakken har det ikke gått like bra med; avbildninger av mennesker er jo omstridt i Islam, og det er tydelig at deler av de øverste relieffene er ødelagt med hensikt.

Det var Darius den første ( r 521-485 f.Kr) som startet byggingen av Persepolis eller Parsa, som byen het på persisk. På den tiden fantes det allerede tre hovedsteder i Perserriket: Susa, Babylon og Ekbatana, og dette kan forklare hvorfor grekerne ikke kjente til byen før den ble tatt og plyndret av Aleksander den Store i 330 f. Kr. Persepolis ble bygget som et religiøst sentrum for feiringen av nyttår (No Roz) rundt vårjevndøgn, og kongen oppholdt seg der bare i tre måneder hver vår.

Yazd - en urgammel by

Tiden flyr og når dette skrives er besøket i Yazd allerede tilbakelagt. Det er et sted hvor vi gjerne kunne ha vært lenger, for Yazd er virkelig en turistvennlig by. Byen skal være svært gammel – en av verdens eldste levende byer, står det et sted, og den skal være nevnt i kilder fra ca 3000 år før Kr. Det som i alle fall er sikkert er at den virker gammel! Gamlebyen er, i likhet med Kashan, fortsatt preget av byggematerialet adobe. Det er en blanding av jord, leire og en eller annen form for halm eller strå. Dette brukes til å lage teglstein som tørker i solen, men materialet blir tydeligvis også smurt over muren etter at bygget er satt sammen. Vi har drøssevis av bilder av sånne hus fra Kashan og Yazd.

Å vandre rundt i gamlebyen i Yazd, der husene i dette materialet ligger tett i tett som en eneste stor organisme, gir virkelig en følelse av hvordan verdens første byer må ha sett ut. Bak murene ligger det hus med store gårdsplasser og massevis av rom, og mange av disse husene er nå hoteller og restauranter. Silk Road Hotel, som vi bodde på, skal være det mest kjente “traveller-stop”-et Iran. Vi kan i alle fall skrive under på at det har en avslappet atmosfære og er et hyggelig sted å treffe andre som er ute på langtur (alle vi traff der beskrev sine reiser i måneder – ikke uker).

Esfahan folkebibliotek

Siste dag i Esfahan tok vi en tur innom byens bibliotek. I guideboken vår er det listet som et sted man kan komme seg på internett gratis, men vi dro dit av profesjonell nysgjerrighet. Etter å ha henvendt oss på engelsk til en av de ansatte, ble den engelsktalende lederen av det digitale biblioteket tilkalt. Han virket glad for besøk og viste oss rundt i et bibliotek som virket overraskede moderne. Biblioteket benytter Greenstone for å håndtere det digitale biblioteket og har også tilgang til eksterne databaser bl.a. fra Ebsco, og e-bøker fra Emerald. Biblioteket driver også med digitalisering av manuskripter.

Vi ble vist rundt i tidsskriftavdeling og lesesal, og fikk også se at biblioteket har en egen informasjonavdeling og et rom med mange PC-er med tilgang til internet. Disse er, som guideboken altså fortalte, tilgjengelige for alle - også turister.

På grunn av språkproblemer fikk vi ikke klarlagt om biblioteket også har en utlånsavdeling, men vi antar at det har det. I tillegg til hovedbiblioteket som vi besøkte har biblioteket 50 filialer omkring i byen.

Det var ikke veldig mange besøkende på lesesalen da vi var der, men ved terminalene var det stor aktivitet og påfallende mange kvinner.

Esfahan

Esfahan, Irans tredje største by, er en vakker by som hadde sin glanstid fra 1586 til 1729, da den ble invadert av afghanerne. Byen har brede gater og avenyer, med høye trær både langs fortauene og i midtrabattene, og så finnes det noen fantastiske moskeer og palasser her. Midt i byen ligger den store Imamplassen (Naqsh-e Jahan plassen) som skal være verdens nest største plass etter Den himmelske freds plass i Beijing. Plassen er omkranset av moskeer, et palass og handelsarkader. Den store basaren har også sin hovedinngang fra denne plassen.

Vi har nå vært her i fire dager og har brukt tiden til å rusle rundt og titte på severdighetene. Det vi har likt aller best var Chehel Sotun palasset, et lystpalass med fabelaktige malerier som detaljert viser diverse mottakelser og slag som de iranske kongene var involvert i på 15- og 1600-tallet. Palasset ligger inne i en park med trær som nå om dagen har vakre høstfarger.

Andre flotte severdigheter er den store Jameh moskeen, som har blitt konstruert og rekonstruert gjennom mange hundre år, og som derfor har elementer av mange ulike stilarter, og den nydelige Sheik Lotfollah moskeen som ligger på Imamplassen. I likhet med de fleste andre moskeer her i landet er disse dekket av keramikkfliser og –moasikker. Vi har tidligere trodd at all denne glaserte keramikken som dekker vegger og tak i så mange islamske bygg er fliser, men nå vet vi heldigvis bedre. I mange tilfeller kan man se at flisene ikke er fliser, men at dekorasjonen består av mindre biter i bare en farge, altså mosaikk. Dette er naturligvis mye mer tidkrevende enn å legge prefabrikerte fliser. Vi leser i vår “Lonely planet” at det var shah Abbas den store som bestemte at det skulle brukes fliser i den store Imam moskeen. Han var 52 år gammel da byggingen ble påbegynt og da han så at det ville ta 25 år å få moskeen ferdig hvis de fortsatte som de begynte, forlangte han at det måtte settes inn noen tidsbesparende tiltak. Fliser i stedet for mosaikk var et av dem. Vi har tatt en god del bilder av både fliser og mosaikker, og vil legge inn noen bilder her når vi kommer til et land hvor vi klarer å få lastet bilder inn på bloggen.

En annen ting vi har tatt bilder av er dører med to dørhammere, og alle skjønner vel hvorfor man må ha det? En som lager en kraftig og tung lyd – for menn, en annen med en lettere lyd – for kvinner. Gud forby at en mann skulle komme og åpne døren hvis det står en kvinne utenfor!! (obs. Vi har bare en dørklokke her på rommet vårt, men vi passer jo på å være anstendig kledd når vi åpner).

Foruten severdighetene har vi vandret ganske mye i gatene her i byen, og det er en blandet fornøyelse. I likhet med Teheran er det sinnsykt mye biler her, noe som fører til både stor forurensning og en fryktelig trafikk. Heldigvis finnes det gode fortau, men gatekryssing er en utfordring. Noen steder er det trafikklys, men de hjelper bare litt. Skulle det være noen biler som ønsker å gjøre en sving over gangfeltet så er det en selvfølge at de har forkjørsrett, så det gjelder å passe på. Noe av grunnen til at det er så mye trafikk i Iran er at store deler av landets oljeinntekter brukes til å subsidiere bensinprisene, som er verdens nest laveste: 50 øre pr liter.

I går kveld hadde vi en spesielt lang gatevandring. Vi beveget oss over en av de flotte gamle broene og inn i det armenske kvarteret sør i byen for å finne en god restaurant, omtalt i guideboken vår. Dessverre har vi ikke noe godt kart (kartet på hotellet er på persisk), så vi brukte faktisk et par timer før vi fant restauranten.

Vi har vel nevnt dette med restauranter i Iran tidligere, og etter en drøy uke i landet er inntrykket fortsatt at de aller fleste restauranter her er av typen fastfood. Det er ikke lett å finne en “god” restaurant og vi synes heller ikke det har vært så lett å finne de koselige tehusene. Det virker som om mange av de stedene som er anbefalt er stengt for oppussing. Men vi fant en tradisjonell restaurant i nærheten av Imamplassen for noen dager siden. Der fikk vi god mat i noe de kalte en bankettsal dekorert med fargerike fliser. Restauranten har ingen bord, bare takhts (dagsenger), og vi tror de andre gjestene stort sett var iranske turister. Stemningen var i alle fall god, og folk ville veldig gjerne bli fotografert.

Men nå går oppholdet i Esfahan mot slutten. I morgen tidlig tar vi bussen videre, og forhåpentligvis får vi mer å skrive hjem om fra Yazd.

Forurensning fører til langhelg i Teheran - Journalen

Denne artikkelen omhandler en fridag i forrige uke. Denne uken har det vært to fridager pga forurensning, noe som fører til at vi har møtt relativt mange iranske turister de siste dagene.


Forurensning fører til langhelg i Teheran - Journalen

Trans-Asia Express: The video

Nå er videoen klar, så hvis du har tid og lyst på en 8.44 minutters togreise gjennom Tyrkia og Iran (i amatøropptak), så værsågod. Den virkelige togturen tok 72 timer. Facebook-lesere må antakelig klikke på lenken "Vis opprinnelig innlegg" for å kunne se den.

På plass i Esfahan

Så er vi installert i en liten “apartment” i Esfahan. Her har vi det riktig komfortabelt, med god plass og liten kjøkkenkrok. Det er mange grunner til at dette med kjøkkenkrok er bra. Det er selvsagt fint å kunne lage seg en kopp te på rommet, men det aller beste er at vi har et bord vi kan sitte og spise vår “takeaway” ved. Det er ikke det at vi er blitt helt asosiale, men det virker som om dette med å få bragt mat til hotellene er en vanlig sak i Iran. Det er sikkert flere årsaker til det, men den viktigste grunnen for oss har vært at det har vært sent, at vi ikke har funnet noen ok restaurant og ikke minst at det er veldig deilig å spise uten kåpe og hijab!!! Men vi har selvsagt ikke tenkt å holde oss inne til alle måltider. Esfahan er en stor by, og antakelig den byen som trekker flest turister i Iran, så vi skal nok klare å finne noen gode restauranter her.

Vi kom hit i går kveld etter en tre timers busstur fra Kashan. Bussene vi har tatt så langt er av typen Volvo-buss, som er de mest komfortable, og selv om vi er analfabeter her, så har det gått veldig greit å komme seg rundt. Ved ankomst bussterminalen i Teheran ble vi møtt av horder som spurte hvor vi skulle (Esfahan? Kashan?) og dermed ble vi fraktet til riktig billettskranke og deretter til riktig buss. Så før det var gått 10 minutter var vi på plass i bussen. Da vi skulle videre fra Kashan til Esfahan var vår hotelldame så oppvakt at hun ordnet billetter til oss fordi hun visste det var en travel utfartsdag. Hun sendte til og med en drosje til terminalen for å hente billetten vår. Bussene er rimelig komfortable. Temperatur er unektelig en sak når man sitter innpakket, og vår erfaring er at det veksler mellom veldig varmt og veldig kaldt. (Dette er muligens en av årsakene til at Jan er blitt forkjølet igjen). Ellers får man utdelt en god dose sukker på de iranske Volo-bussene (poser med sjokolade, kaker, karameller, søte kjeks og saft) og så får man se og høre iranske filmer på høyt volum.

Drosjer er en annen sak. Det er ikke alltid lett å se at en drosje er en drosje, men vi har nå akseptert at de er drosjer når de sier at de er det. Vanskeligere er det at disse drosjesjåførene ikke snakker engelsk. De leser heller ikke latinske bokstaver og vi er vel egentlig i tvil om de kan lese overhode. Det har – ved et par anledninger – ført til at det har blitt mye leting og spørring og venting før de har funnet fram til hotellet vårt. Vi har også forståelse for at drosjesjåfører er av de minst glade iranerne vi har truffet. Det kan ikke være morsomt å måtte kjøre bil i en iransk by hele dagen.

Men vi er nødt til å fortelle litt mer om våre opplevelser i Kashan. Den første ettermiddagen gikk vi, som vi tidligere har fortalt, i basaren, hvor vi traff mange hyggelige folk. Av nevneverdige ting i (eller i nærheten av) basaren var Nan-brød-baking på steiner i ovn (nan er faktisk det persiske ordet for brød), tehuset i den gamle hamamen og stoffhandleren med kuleramme. Det morsomste med kulerammemannen var at vi ikke vet om han egentlig bruker den eller om det er noe han bare gjør for turister. Det var naboen hans som oppfordret ham til å finne den fram slik at vi kunne få ta bilde av ham, og stoffhandleren lot seg ikke be to ganger. Vi leste et sted at Kashan mottar færre enn 1000 utenlandske turister årlig, så de har tydeligvis ikke noe i mot å stille opp som fotomodeller når det endelig kommer noen.

Dag to i Kashan brukte vi til å besøke noen av de gamle, tradisjonelle herskapshusene. Dette er hus som de skikkelig rike teppehandlerne bodde i med sine store familier, og det er virkelig store hus. Det ene er på nesten 5000 kvadratmeter og består av flere gårdsrom med fontener og bassenger, vinter- og sommerrom, egne avdelinger for mottakelse, tjenere og hester, bad og vannsystemer og ikke minst klimaanlegg i form av vindtårn (badgir), som bragte luft inn i husene.

På vår sightseeing fikk vi etter hvert lyst på en kopp te, men merkelig nok fant vi ikke noe tehus. Vi spurte derfor en butikkeier som vi hadde handlet hos tidligere, og han beklaget at det ikke fantes noe tehus i nærheten, men hvis vi hadde tid til å vente noen minutter….og dermed satte han over kjelen og hentet fram camping-krakker, og vi hadde en strålende pause i en liten gate hvor skolebarn og –ungdommer hadde stor glede av oss. Etter hvert som de skjønte at vi faktisk er ganske greie folk, kom de nærmere, og de som kunne litt engelsk fikk øvet seg på det.

Iranere er, som vi har nevnt flere ganger, stort sett veldig hyggelige og nysgjerrige. Vi hilser “salam” til dem som møter blikket vårt, og mange spør raskt om hvor vi er fra. Hvis de kan litt mer engelsk, så er neste spørsmål: Ååå, er det ikke veldig kaldt der? Og ettersom det heldigvis er vinter hjemme, så kan vi glede dem med å fortelle at, jo, det er veldig kaldt der nå (minus 10, sier vi, og de gjør store øyne). :-)

Så har vi de som virkelig kan litt engelsk. Vi har ved flere anledninger opplevd at de henvender seg til oss enten for å hjelpe oss eller bare for å praktisere engelsk. Da snakker vi gjerne om Norge og om Iran og om hva vi gjør her og hvor vi skal osv. Dette er bare hyggelig, men vi ser at det også gjør det veldig lett for folk som kan ha spesielle hensikter med å “forhøre oss”.

Men nå er vi altså i Esfahan, hvor vi planlegger å bli i fem dager og derfor unner oss en rolig dag. Foreløpig har vi ikke sett så mye av byen, men vi tenker oss ut i skumringen for å se Imam Square, plassen som fikk den franske poeten Renier til å beskrive Esfahan som “halve verden”.

Kashan

I guideboken vår står det: "... you'll still need a very good excuse for skipping Kashan - it just might be one of the unexpected highlights of your trip".

Kashan er en oase i utkanten av Dasht-e Kavir ørkenen og noen mener at det var her de tre vise menn kom fra. Det er iallefall sikkert at det har vært bosetninger her i minst 7000 år. Byen er i dag mest kjent for sine godt bevarte 17- og 1800-talls hus og den fine basaren som vi besøkte i dag. Det var en sann fornøyelse! Det er nok av folk her også, men mye mindre hektisk enn i Teheran, og da vi kom oss opp på taket og fikk utsikt over byen og arkitekturen, skjønte vi godt hva forfatterne av guideboken mener.

Vi har tatt inn på et relativt nytt hotell som ligger i et av de gamle tradisjonelle husene. Vårt rom ligger i øverste etasje og vi må krabbe opp flere smale trappeganger for å komme hit. Det er veldig spesielt og fint og stille og vi er veldig glade for å være her.

Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Kashan

Turister i Teheran

Tiden flyr, og ettersom vi bare har visum for 15 dager i Iran og har mye vi vil se, reiser vi videre allerede i morgen. Teheran kan vel ikke akkurat kalles en vakker by. Den har ikke den slags praktbygg som vi har sett i mange andre byer, ikke minst Istanbul, men det er rent og ordentlig her og det finnes en effektiv metro som gjør det greit å komme seg rundt. Vi har foreløpig oppholdt oss i byens sentrale strøk, hvor vi har besøkt Nasjonalmuseet, basaren og Golestan-palasset. Vårt inntrykk av iranere har ikke endret seg. De aller fleste er hyggelige, høflige og hjelpsomme – og selvfølgelig litt nysgjerrige på sånne som oss. Det kryr jo ikke akkurat av turister her (vi tror kanskje vi så et par som KAN ha vært turister i dag). Det at det er lite turister gjør også at det er lite masing. I basaren i dag, for eksempel, var det nok av folk, og også en god del teppeselgere som gjerne ville vise fram varene sine. Men de aller fleste er opptatt med sitt, og den teppeselgeren vi faktisk ble med, var absolutt ikke pågående da vi takket for titten og teen. Vi hadde jo hele tiden fortalt ham at vi var på reise og ikke kom til å kjøpe noe. Når det er sagt så var det mange flotte tepper å se, og det skal vel ikke utelukkes at vi en eller annen gang kan komme tilbake hit på teppehandel.

I Nasjonalmuseet fikk vi skjerpet interessen for irans spennende historie, med bl.a. 7000 år gammel, særdeles godt bevart keramikk, tavler med kileskrift og ikke minst flotte ting fra Persepolis. I Golestan-palasset fikk vi et inntrykk av Irans noe nyere historie. Palasset er det eldste historiske monumentet i Teheran, og har både vært kongelig residens og regjeringslokale. I dag er palasset, som består av flere bygg inne i en hage, et museum. Spesielt inntrykk gjorde den store mottakelsessalen.

Begge disse museene har vært skikkelige apetittvekkere med tanke på andre steder vi skal besøke i Iran.

Teheran har i det hele tatt vært en positiv opplevelse (selv om vi har fått med oss at det har vært bombeangrep mot to atomfysikere her i dag). Trafikken er vill, men den er ikke verre enn i Kairo. Det finnes nok kanskje mer system her, men sjåførene er mer aggressive og det er forvirrende at trafikkreglene ikke gjelder for motorsyklister. De kan tydeligvis ignorere både trafikklys og kjøreretning uten at det får konsekvenser.

Vi har tatt det ganske rolig mens vi har vært her. Det at den ene av oss må gå innpakket i kåpe og skaut og faktisk også har brukt ordentlige damesko på sightseeing, gjør noe med farten, og det skal ikke stikkes under en stol at det er veldig deilig å ha et komfortabelt hotellrom hvor man kan hive hijaben og slappe av mellom slagene.

Men dette med kleskoder er nå engang noe man må forholde seg til i Iran, og hva vi egentlig mener om den saken kan vi kanskje skrive mer om senere.

Trans-Asia Express: Med tog fra Istanbul til Teheran

Her vil vi prøve å flette inn en del praktiske opplysninger av den typen vi selv har vært ute etter, slik at det kan være til nytte for andre som ønsker å legge ut på en tilsvarende tur. Mest av alt vil det allikevel være en beskrivelse av våre inntrykk og opplevelser underveis. :-)

Så er vi framme i Teheran etter over 70 timers reise med tog og båt.Første gang vi hørte om denne togruten var da den ble omtalt i radioprogrammet “Ut i verden” for noen år siden. Senere har vi hørt og lest mye pent om den andre steder, så da vi fikk anledning til å legge ut på en lang tur som dette, og Iran sto på listen over land vi ønsket å besøke, var det klart vi ville reise med tog. Toget går bare en gang i uka, så helt fra vi reiste hjemmefra har det vært med i planen at vi skulle nå dette toget 24. november.

Noe av det første vi gjorde da vi kom til Istanbul var å oppsøke en av jernbanestasjonene for å kjøpe billett. På forhånd hadde vi forsøkt å finne ut om det er mulig å få kjøpt billetten gjennom reisebyråer eller på jernbanestasjoner i andre byer i Tyrkia, men alt vi fant tydet på at det beste ville være å ordne dette i Istanbul. Vi kjøpte vår billett på en annen stasjon enn den vi skulle reise fra, fem dager før avreise. Prisen for den tre døgn lange reisen inklusive plass i liggevogn er ca 400 kroner. Ta med pass når du skal kjøpe billett.

Sent onsdag kveld startet reisen med en ferge over Bosporus til jernbanestasjonen Haydarpasa. Toget vårt sto klart en time før avgang, så vi kunne gå om bord med en gang. Vi hadde plass i en liggevogn, noe som betyr at kupeen har seter som kan slås ned og gjøres om til senger om natten. Det er selvsagt praktisk for lange reiser, men samtidig mangler det slike ting som en liten vask og ordentlig sengetøy. Vi fikk sengetøy utdelt av konduktøren, men glemte å be om ulltepper den første kvelden. Selv med vårt gode ullundertøy ble det litt kaldt etter hvert.

Kupeen vår hadde plass til fire, men den første natten hadde vi den for oss selv. Dagen etter, i Ankara og spesielt i Keyseri, ble det fullere i toget, og vi fikk selskap i kupeen av en ung iraner på vei hjem fra en ukes ferie i Tyrkia. Han er en særdeles vennlig og sivilisert person, og gjør på ingen måte skam på ryktet som de iranske turistmyndighetene ønsker å spre om sitt folk.

Stemningen om bord var hele tiden særdeles trivelig og det var fint å få en iraner i kupeen. Han snakker ikke så mye engelsk, men han husket stadig flere engelske ord og ville gjerne kommunisere. Han er en ivrig Bluetooth-bruker og ønsket å få med seg litt norsk musikk hjem. Dessverre har vi veldig lite musikk på mobilen, så detvar ikke stort vi kunne bidra med, men det er verdt å merke seg at Bluetooth og mobiltelefonier en utbredt teknologi i mindre utviklete land, og vi vil nok passe på å ha et lite utvalg av ting å dele på senere reiser.

Så vidt vi har skjønt var vi på det meste 9 vestlige turister om bord: fire italienere, to franskmenn og tre nordmenn. Ellers var det en og annen tyrker, men de aller fleste var iranere. Selv om det var en god og fin stemning om bord hele tiden, var det først da vi kom om bord i fergen over Tyrkias største innsjø Van, at det ble virkelig morsomt. På fergen oppholdt vi oss alle sammen i samme salong, og iranerne er både hyggelige seg imellom, og helt overstrømmende overfor oss utlendinger. De fleste snakker ikke så mye engelsk, men smil og nikk og fotografering og deling av frukt og dadler er også gode kommunikasjonsmåter. Underveis ble det både dans og musikk, og fyren i baren var tydeligvis morsom. Han solgte ikke bare te og sandwicher, men også varer som olivenolje, smør og et nugatti-lignende pålegg. Vi vet ikke om dette er varer som er bedre eller billigere i Tyrkia enn i Iran, men noe må det være for det ble handlet inn i store mengder.

På det tyrkiske toget fra Istanbul til Tatvan (hvor vi gikk om bord i fergen) var det en hyggelig restaurantvogn med ok mat og veldig sterkt øl (7.5%). Toalettene – ett av hver type – var ikke veldig delikate, men de ble i alle fall spylt på hver stasjon og hadde som regel toalettpapir. Toget og reisen var i det hele tatt ganske komfortabel og tiden om bord gikk fort med lesing, konversasjon og turer i restaurantvognen.

Etter at vi kom om bord i det iranske toget i Van, sent fredag kveld, ble reisen noe mer strevsom. For det første var kupeen alt for varm, og det ER slitsomt! For det andre var det passkontroller på begge sider av grensen, og spesielt den tyrkiske var lite brukervennlig, om man kan bruke et sånt ord. Vi kom til grensen ved 2-tiden om natten, tyrkisk tid, og da måtte alle passasjerene ut av de glovarme vognene og inn i en kald ventehall hvor vi måtte stille oss i kø for å få kontrollert passene våre. Vi vet ikke om denne måten å gjøre det på skyldes latskap eller om det er uttrykk for et ekstremt kontrollbehov i denne delen av Tyrkia (Kurdistan), men vi tror ikke dette ville skjedd ved en av Tyrkias vestlige grenser. Det tok jo sin tid før toget kunne kjøre videre, og så varte det ikke lenge før neste stopp. Iranerne var heldigvis ikke like barbariske. De samlet bare inn passene våre, og delte dem ut igjen da vi kom til neste stasjon, men vi ble jo forstyrret hele tiden. Først klokken 8 om morgenen, etter at vi hadde fått tilbake passene våre, fikk vi fred til å sove noen timer. I 11-tiden ankom vi Tabriz, og da var det tollkontroll. Det var ikke så omfattende, men en av italienerne som vi deler kupe med (vi måtte dele med et annet par – ikke med en enslig mann – da vi kom på det iranske toget), måtte åpne sekken sin.

Etter tollkontrollen skjedde det ikke så mye, men toget ble stående og etter en stund fikk vi vite at toget ville få et to timers opphold. Vi syntes jo det var rart ettersom toget allerede var ganske mange timer forsinket, men benyttet anledningen til en liten frokost på stasjonen. Fra Tabriz tar det ca 12 timer til Teheran, og inkludert et 20 minutters bønnestopp i Meyaneh ble vi til slutt 7 timer forsinket. Vi ankom dermed Teheran ca kl. 01.30 i natt, hvor vi fant en taxi som etter mye om og men fant fram til Escan hotell (hvor vi nå nyter en komfort vi ikke har opplevd på ganske mange uker).

For å avslutte med noen detaljer om det iranske toget så er doene av iransk type, noe som medfører god lårgymnastikk, særlig hvis man skulle komme til å være litt obstripert. Dopapir finnes selvsagt ikke, men det er nok av vann. Lakenene vi fikk utdelt er en type metervare innsatt med en form for stivelse som gjør at de absolutt ikke vil ligge i ro på sengen. Restaurantvognen var ok, men stemningen var ikke helt på høyde med den i det tyrkiske toget.

Hvis vi skal gi noen råd om hva man bør ha med på en reise som dette, så vil vi spesielt anbefale et håndkle og kanskje en vaskeklut, samt dopapir. I tillegg hadde det sikkert vært deilig med sin egen lakenpose, men det går jo greit uten. Behovet for å ta med egen mat er vi mindre sikre på. Selv om maten ikke er verdens beste, så klarer man seg vel godt i noen få dager. Da toget ble forsinket i Iran fikk vi også utdelt noe mat (tunfiskbokser og brød).

Og om vi vil anbefale reisen for andre? Definitivt ja, for den som er villig til å ta tingene som de kommer. Vi har truffet utrolig mange hyggelige mennesker på turen, og har åpne invitasjoner til nye venner i flere iranske byer – noe det er godt mulig vi vil benytte oss av. Det å ankomme et så fremmed land som Iran på denne måten er egentlig ganske genialt, for dette er virkelig en annen verden. Da er det godt å vite at folket som bor her er vennlige, inviterende, nysgjerrige og veldig glade for å få oss på besøk. Av samme grunn mener vi at reisen absolutt bør gjøres i denne retningen, fra vest mot øst.

En ting vi ikke har skrevet om er alle de forskjellige landskapene vi har reist gjennom, men vi har 45 minutter "råfilm" på kameraet, og skal så snart som mulig sette sammen noen godbiter til en liten film som vi vil legge ut på Youtube - hvis vi har tilgang til Youtube da. Det ser ut som om Flickr og Facebook er stengt, så det er ikke godt å si.

Istanbul

Når det gjelder Istanbul er det én ting som er sikkert: 6 dager her er ikke for mye. For en trivelig by dette er!! Jeg (Anette) har ikke vært her før, og selv om Istanbul er annerledes enn jeg hadde trodd, så er jeg i alle fall ikke skuffet. Jeg visste det var en stor by, men at den er SÅ stor var jeg kanskje ikke klar over. Og at det er en moderne europeisk by, det visste jeg jo egentlig også, men at den skulle føles SÅ europeisk…

Litt om økonomi og politikk og sånt

Vi har nå reist rundt i Tyrkia i noen uker, og har lyst til å skrive litt om forholdene i landet. Det vi skriver er basert på hva vi har sett, det vi har hørt fra folk vi har truffet, og fra det vi har lest bl.a. i et Tyrkia-bilag fra Economist som kom for noen uker siden.

Virvlende dervisjer

En kveld i Istanbul gikk vi og så på en dervisj-seremoni utført av The Sufi Group of Istanbul Mevlevileri (Galata Monastery). Her er et videoopptak som er tatt mot slutten av seansen:

dervisj (persisk ord av ukjent opprinnelse, vanligvis forklart som tigger), tilhenger av et religiøst brorskap innen islam. Dervisj-ordnene har tilknytning til mystikken eller sufismen slik den ble utviklet på islamsk grunn fra og med 700-tallet.

Det finnes en rekke sufi-ordener, som er forskjellige både m.h.t. lære og rituell praksis. Et fellestrekk er imidlertid lovprisning av Gud ved faste rituelle formularer, ofte kombinert med ulike pusteteknikker og kroppsbevegelser.
Mawlawiya, grunnlagt av mystikeren og forfatteren Jalal al-Din Rumi (død 1273), er særlig kjent for sine rike musikalske og litterære tradisjoner og sine «dansende dervisjer», som ved rituell dans fremstiller sjelens oppvåkning og forening med Gud.

Kilde: http://www.snl.no/sufisme

Istanbul by night

Vi har lenge planlagt å bruke videofunksjonen på kameraet vårt litt mer, men for å kunne presentere resultatet på en ok måte, må jo filmen redigeres. Og nå har vi endelig begynt å lære oss å bruke Windows Live Movie Maker. Her er et av de første produktene. Det kan kanskje gi et inntrykk av hvordan gatelivet i Istanbuls vestlige bydeler kan oppleves en vanlig søndagskveld.

Izmir, busser og litt mer om høytiden Kurban Bayrami

Så er vi fremme i Istanbul og Kurban Bayrami er overstått. Høytiden har vi først og fremst merket ved at det har vært mye trafikk på veiene og massevis av folk ute i gatene. Det fikk vi erfare både i Izmir og her i Istanbul og ikke minst da vi kom hit med buss for to dager siden.

Men først litt om våre opplevelser i Izmir.

Izmir er Tyrkias tredje største by, og ikke av dem som får best omtale i guidebøkene. Grunnen til at vi reiste dit var først og fremst at vi ville til Efesos. Vi kunne ha slått oss til i Selcuk (byen der Efesos ligger), men vi fant ut at reisen videre til Istanbul ville bli mye enklere hvis vi bodde i Izmir, fordi vi da ville slippe å bytte buss.

Vi tok derfor en buss fra Kas til Izmir på mandag. Turen tok åtte timer, og som det er vanlig i Tyrkia, ligger otogaren (busstasjonen) i Izmir i utkanten av byen. I store byer kan det bety at det er ganske langt til sentrum, men å reise i Tyrkia er sjelden komplisert, og en bussbillett til en stor by inkluderer “servis-busser”, mindre busser som frakter passasjerene fra otogaren og videre inn til sentrum. Det er et fleksibelt system fordi du da kan bli satt av i nærheten av der du skal, eller ved et knutepunkt hvor du kan få tak i en taxi, trikk eller hva du behøver for å komme deg helt fram.

Så vi ankom Izmir mandag kveld og bodde tre netter på et hotell som lå midt i byen. I tillegg til en dagstur til Efesos, fikk vi en hel dag i Izmir og det ble en veldig fin dag. På grunn av Kurban Bayrami var vi forberedt på at mye kunne være stengt og at det ville være litt som første påskedag i Oslo, men heldigvis tok vi feil. Etter en stille, ganske førstepåskedagsaktig morgen, utviklet dagen seg til å ligne mye mer på 17. mai.

Egentlig bedrev vi ikke så veldig mye sightseeing i Izmir. Bortsett fra korte besøk i den romerske agoraen og det etnografiske museet, brukte vi dagen på å være på fine steder hvor det etter hvert ble mer og mer folksomt. Det begynte med at vi fant fram til “Asensör” som ligger i den gamle jødiske bydelen. Denne bydelen ligger i en bratt bakke og “Asensör” er rett og slett en heis som går fra gaten nede i byen opp til gatene som ligger høyere oppe. Heisen ble bygget i 1907 og finansiert av en rik, jødisk filantrop som ønsket å hjelpe de gamle menneskene som bodde i høyden, slik at de slapp å gå de bratte og tunge trappene. Heisen brukes nok fortsatt av folk som bor i høyden, men er i tillegg et populært utfluktsmål. På toppen ligger det en nydelig kafe og restaurant og det er selvsagt en fantastisk utsikt over byen og Middelhavet.

Etter besøket i høyden ruslet vi ned igjen til byen og oppover strand- promenaden. Hele veien var det fullt av gateselgere og fiskere og alle slags folk som tilbragte fridagen utendørs. Også restauranter og kafeer var selvfølgelig fulle av folk, og vi bestemte oss for å returnere til fiskerestauranten Deniz om kvelden. Det skal være en av Izmirs aller beste restauranter.

Klokken åtte om kvelden ankom vi restauranten og vi var heldige som fikk bord selv om vi ikke hadde reservert. Vi ble tiltalt på tyrkisk, og tok det som et tegn på at vi – i våre beste klær- ikke skilte oss nevneverdig ut fra Izmirs overklasse. :-) Og vi kan ikke skryte nok av denne restauranten. Maten var fantastisk god – alt fra oliven og salat til den grillete fisken og deres prisbelønnete kalamaris, var både særdeles smakfullt og nydelig anrettet. Vi drakk en virkelig god flaske tyrkisk vin og kom etter hvert i snakk med familien på nabobordet. De var fra Istanbul, og reiste på ferie til småbyen Izmir (3 mill.) for å slippe litt unna storbyen. De fortalte at de elsker Izmir, og etter å ha kommet til Istanbul med sine 15-25 millioner innbyggere, kan vi godt forstå at Izmir kan oppleves som en småby for den som bor her. Da familien på nabobordet fikk sin hovedrett, fulgte vi ivrige med. Den flamberte, saltbakte havabboren så virkelig god ut! Så vi tok bilder og diskuterte tilberedelsesmetoder, og ikke lenge etter dukket kelnerne opp med rene tallerkener til oss, slik at vi også fikk en smakebit. Det ble på alle måter en svært vellykket kveld.

Dagen etter satte vi oss på bussen igjen, og denne gangen hadde vi valgt det vi tror er Tyrkias aller beste busseselskap, Varan. Det var meget komfortabelt. Ikke bare fikk vi bedre beinplass og klimaanlegg, men vi slapp også unna den digre otogaren og stoppene var færre og mer effektive enn på bussen til Izmir. Det var i grunnen bra, for det ble en lang tur pga den voldsomme trafikken inn mot Istanbul. Det tok faktisk to timer fra vi stoppet på den første stasjonen i utkanten av Istanbul til vi ankom Tulip Guest House hvor vår venninne Kari ventet på oss.

Og nå har vi vært her i to dager. Foreløpig har vi orientert oss i byen, vært en tur over på Asia-siden og ruslet omkring i Europa. Vi har besøkt Ingrid, Karis datter, som bor her i byen mens hun lærer seg tyrkisk, og vi har hatt et par hyggelige middager med Kari og Ingrid.

De neste dagene venter Hagia Sophia, den blå moské og alt det andre, men det får vi skrive mer om senere.

Ti dager i Kardemommeby eller “Home away from home”

Som nevnt tidligere, benytter vi oss gjerne av Tripadvisor når vi skal velge hotell, og et av uttrykkene som går igjen der er “Home away from home”. Vi har også lagt inn noen anmeldelser på Tripadvisor og vi prøver å holde oss unna den slags klisjéer, men når det gjelder Kas og Hideaway hotel, så kunne det absolutt vært fristende.

På eventyr i Tyrkia

I forrige blogginnlegg skrev vi litt om likheter og forskjeller mellom Hellas og Tyrkia, og etter noen dager i Tyrkia kan vi fortsatt se at det finnes noen få: Landskapet for eksempel, og noe av maten (oliven, tomater, brød osv), men ellers blir det stadig tydeligere at Tyrkia er veldig annerledes enn både Hellas og de andre landene vi har besøkt. Vi er rett og slett blitt svært begeistret for Tyrkia, hvor vi har hatt mange hyggelige opplevelser de siste dagene.

Kurban Bayramı og Pastırma Yazı

Reisen fra Kastellorizo til Kas i Tyrkia gikk helt som planlagt: Vi overleverte passene våre til kapteinen om morgenen og gikk deretter til badeplassen og tok oss en lang og fin svømmetur. Etter en siste lunsj i Hellas kunne vi gå om bord i Meis Express og slå oss ned i saccosekkene på dekk. Været er fortsatt vidunderlig, så den 20 minutter lange overfarten var bare deilig. Vi måtte vente en knapp halvtime på at passene våre ble behandlet, og så ble vi fraktet med bil det korte stykket til Hideaway Hotel.

Kastellorizo – Megisti – Meis

Så ble det jammen litt mer øyloffing på oss allikevel. Planen vår har hele tiden vært å reise fra Hellas til Tyrkia med båt, og vi visste det var mulig å komme over til Marmaris fra Rhodos. Da vi kom til Rhodos fant vi imidlertid et alternativ som vi syntes var mye bedre, nemlig å reise via den lille øya Kastellorizo. Kjært barn har mange navn og Kastellorizo er også kjent som Megisti (gresk) og Meis (tyrkisk). Øya, som har 430 innbyggere, ligger ca 130 km øst for Rhodos og bare 5 km utenfor byen Kas på Tyrkias “turkise kyst”.

Søndagslunsj i gamlebyen

Det er søndag på Rhodos. Vi startet dagen med et besøk i Stormesternes palass, gjenoppbygd som sommerbolig for Mussolini i 1930-årene. Palasset inneholder i dag et museum over Rhodos bys historie, men det er vel så interessant å se den gjennomført smakløse og monumentale innredningen i palasset.

På cruise i Egeerhavet (eller Fergen til Rhodos)

Da vi bestemte oss for å legge turen gjennom Hellas, planla vi selvsagt også et par stopp i Egeerhavet. Der er det som kjent nok av øyer å velge mellom og mange steder vi gjerne skulle besøkt. Etter noen uker på reise måtte vi imidlertid innse at det var på tide med et noe lenger stopp. Vi liker begge å være underveis, men litt hektisk kan det jo bli. Hver gang vi reiser er det også noe som må planlegges.

Hva koster det?

Etter 4 uker har vi sett litt på kostnader og prisnivået i landene vi har vært i. Vi har et budsjett på 500 kr pro pers pr dag. Hittil ligger vi på ca. 550 pr.dag inkl. reise, men Tyrkia og Iran vil antakelig trekke gjennomsnittet ned. Polen og Ungarn har vært rimeligst.

Denne figuren fra Statistisk årbok sammenlikner prisnivået i en del land:

Om å velge hotell

Vi har nå vært på reise kontinuerlig i 4 uker. I denne perioden har vi sovet maks 3 netter i samme seng. Det betyr at vi har foretatt en god del hotellvalg, og i dag tenkte vi å skrive litt om hvordan vi gjør det, samt komme med noen tanker om reiseguider og Tripadvisor.

Thessaloniki og Meteora - by og land hand i hand

Det var herlig å komme til Thessaloniki! Hellas' nest største by er en trivelig, livlig og akkurat passe stor by. Dessuten var det jo faktisk varmt da vi kom dit, og det var vi såpass uvante med at vi ikke skjønte at vi endelig kunne ha brukt sandalene våre.

Tog gjennom Balkan - før og nå

Så er reisens hittil lengste togtur, Beograd-Thessaloniki, tilbakelagt. I de gamle Interrail-dagene gikk det tyske "Akropolis-ekspress" på denne strekningen. Det var et tog som startet i München og endte opp i Athen to døgn senere. Det var en lang reise, men de tyske togene var bra og det var hyggelig ombord. Det var jo den måten unge mennesker reiste til Hellas på den gangen. Reisen var imidlertid regnet som slitsomt, og mange tok turen gjennom Italia istedet.

I dag går det to tog pr dag: Det ene tar hele dagen (15 timer), det andre er et nattog som kommer fram omtrent ved lunsjtider. Vi vurderte nattog, men tenkte at det kunne være fint å se litt også. På www.db.de (og oppslaget på jernbanestasjonen) så vi dessuten at toget både skulle ha 1. klassevogn og restaurantvogn, så vi tenkte at vi skulle unne oss litt komfort på denne lange reisen - vi er tross alt voksne folk!!

Da vi kjøpt billett fikk vi imidlertid vite at det ikke var noen 1. klasse på dette toget. Hva vi tenkte? Ja, kanskje var alle vognene så bra at man ikke behøvde 1. klasse? Eller kanskje det var veldig lite folk på toget? Vi kunne jo ikke utelukke at forholdene hadde bedret seg på disse trakter også.

Klokken 7.45 - en kald og våt morgen i Beograd - steg vi iallefall ombord, og måtte velge mellom de to vognene som skulle helt til Thessaloniki: En utrangert 1.klassevogn med kupeer, der mørke menn bredte seg snorkende ut over flere seter - eller en nesten tom, men litt kald og mørk 2. klassevogn uten kupeer. Vi valgte den åpne vognen, hvor det var mye plass.

Toget forlot stasjonen presist, men kjørte ikke mer enn et par kilometer i gangfart før det stoppet helt. Og så sto vi der. En times tid! Omsider hørte vi et dunk i andre enden, og så rygget vi like langsomt tilbake til stasjonen. Da vi endelig kom oss av gårde var vi 1 1/2 time forsinket, og selvsagt helt uten kunnskap om hva som var årsaken til dette.

I den greske 2. klassevognen ble det veldig kaldt etterhvert. Et vindu hadde en åpning som ikke lot seg lukke, og vognen manglet strøm. Så etter noen timer, etter at vi hadde kledd på oss både ull-stillongs og våre tykkeste ullgensere, og forsøkt å tette vindussprekken med en gardin som ble våtere og våtere og etterhvert begynte å lede vannet inn i kupeen, måtte vi bite i det sure eplet og insistere på plass i en i overkant oppvarmet og parfymert kupe der to menn absolutt ikke ønsket oss velkommen.

Slik gikk turen gjennom Serbia, og ikke før vi nærmet oss FYROM (Makedonia) begynte det å bli bedre plass, og til slutt fikk vi kupeen for oss selv. Det var ikke mye vi fikk sett av Makedonia før det ble mørkt, men vi syntes nok det virket noe mindre "slitent" enn Serbia, og så var det påfallende med minareter i alle landsbyene vi passerte.

Når det gjelder bespisningen ombord, så var det selvsagt ingen restaurantvogn, men vi er heldigvis ikke født i går så vi hadde da med litt nødproviant.

Og til slutt, hvis noen lurer, så hadde vi et par fine dager i Beograd. Byen er kanskje ikke umiddelbart veldig attraktiv, men den har sin egen sjarm. Det kryr av barer og kafeer, og det må være et utrolig uteliv her i den lyse årstiden.

Nattog

Vi har tidligere stilt spørsmål om hvor "Den store verden" egentlig begynner, og nå vet vi det: Det er når du blir vekket midt på natten av noen som stempler passet ditt, og teksten attpåtil er med et annet alfabet. I natt tok vi nattog for første gang på reisen og for første gang på veldig lenge for oss begge. Vi er helt enige om at få ting gir mer følelsen av å være skikkelig på tur enn å stå i korridoren utenfor kupeen din og se at toget ruller ut fra stasjonen mens du gleder deg til å bli vugget i søvn av togets rullende rytme. Hvor godt man egentlig sover på nattog er en annen sak, og en av oss sov helt klart mye mindre enn den andre. Det er imidlertid et av målene for reisen at hun skal vende seg til å sove på nattog igjen. :-) Som sagt ble vi vekket underveis, og det var heller ingen lang reise egentlig, så allerede før kl. 07.00 denne gråe og tåkete søndagsmorgenen sto vi på stasjonen i Beograd. Etter å ha fått satt fra oss bagasjen bega vi oss ut på leting etter et overnattingssted, men det var lettere sagt enn gjort. Det pågår nemlig en del oppussing her i byen og alle de rimelige hotellene vi forsøkte oss på, viste seg å være under oppussing. Så da skjønte vi at vi måtte gå enten opp eller ned i standard og vi valgte (heldigvis) opp. Så nå nyter vi tilværelsen i et fantastisk rom på Hotel Moskva (som forøvrig også er under oppussing, men dog ikke stengt). Her koser vi oss med badekåper og badekar, wifi og en diger seng med dobbeltdyne og i det hele tatt alt man kan ønske seg. Så får vi heller håpe på bedre vær og rimeligere overnatting når vi kommer til Hellas.

Den jødiske bydelen i Budapest

Selv om vi nå har reist videre, har vi lyst til å skrive litt mer om oppholdet vårt i Budapest, hvor vi bodde vi midt i den jødiske bydelen. De fleste jødene i Ungarn kom fra Spania og Portugal på 13-1400 tallet som følge av forfølgelsene der, og før 2. verdenskrig fantes det rundt 800.000 jøder i Ungarn (300.000 i Budapest). Etter den tyske okkupasjonen i 1944, ble det satt opp en ghetto i den jødiske bydelen, hvor svært mange mennesker levde på et lite område under forferdelige forhold. Idag bor det rundt 100.000 jøder i Ungarn, de fleste i Budapest, men bare 20.000 er praktiserende.

I de senere år har flere yngre jøder inntatt bydelen igjen og startet kafeer og annen virksomhet. Det gjør at bydelen virker levende og spennende. Her ligger verdens nest største synagoge som kan romme 3000 mennesker. I tillegg er det et museum og en minnepark som har fått navn etter den svensk diplomaten Raol Wallenberg, som ledet redningsaksjonen av jødene i Ungarn.

I Ungarns kulturelle og intelektuelle liv har jødene spilt en viktig rolle. Vår guide i synagogen mente at 16 av Ungarns 17 Nobelprisvinnere hadde jødisk bakgrunn. Elie Wiesel og Milton Friedman er de mest kjente.

Og mens vi skriver om Budapest synes vi det er verdt å skrive noen ord om vår siste kveld der: Vi hadde lest et sted at MÁV Szimfonikus Zenekar skulle holde konsert i Nasionalmuseet den dagen, og ettersom det var gratis og Nasjonalmuseet sto på ønskelisten vår, la vi en plan som gjorde at vi kunne få med oss både museet og konserten. Det ble en fantastisk opplevelse. Orkesteret spilte flere verker av to ungarsk-amerikanske komponister, som har skrevet mye filmmusikk: Jenö Zádor og Miklós Rózsa. Spesielt Rózsas Sinfonia Concertante med solistene Barnabás Kelemen og Dóra Kokas var en stor opplevelse, men også resten av konserten var veldig bra. Og det er vel grunn til å anta at de to utvandrete komponistene også var jøder. Etter konserten spiste vi en nydelig middag på den nærliggende, gamle, Theatercafé-lignende Muszeum restaurant, før vi avsluttet kvelden på klubben Szimpla Se bilder her. Dette går for å være en av Budapest' aller hippeste klubber - og den ligger midt i den jødiske bydelen.

På besøk i Balatonfüred

Og så reiste vi til Balatonfüred - med nok et somletog. Vi må understreke at ikke alle togene vi har tatt har vært somlete, og noen av dem har vært riktig fine, men vi blir i blant forundret over at det i Øst-Europa (og kanskje andre steder) fortsatt kjøres en del lange tog, med massevis av gamle vogner og nesten ingen passasjerer. Informasjonen er også ofte litt så-som-så, og det er ikke alltid lett å vite hva som er grunnen til at toget blir stående og vente på stasjonen. Stasjonsnavn kan det også være vrient å få med seg for de annonseres sjelden og det varierer veldig hvor godt stasjonene er merket.

Men nok om det! I Balatonfüred kom vi av på rett stasjon. Noe annet ville vært rart, ettersom jeg (Anette) har en lang historie i denne byen. Jeg kom hit første gang i 1979, og har i løpet av de 31 årene som har gått siden da, vært på besøk fem ganger. Første gang jeg var her traff jeg Gaspar, noe som endte opp i noen år med julekortskriving før kontakten ble gjenopptatt. I1986 tibragte Eirik (4 år) og jeg fire sommeruker hjemme hos familien til Gaspars søster, og siden har jeg kommet tilbake med ujevne mellomrom og alltid blitt mottatt som en god venn.

Og inten unntak denne gang! Helt fra Gaspar kom og møtte oss på stasjonen er vi blitt tatt særdeles godt vare på. Vi bor komfortabelt, får vasket klær, spiser deilig hjemmelaget ungarsk mat, får svar på alt vi lurer på og hjelp til alt vi trenger.

Som da vi sa vi gjerne ville på tur til Hévíz. En termalinnsjø som ligger et par kilometer vest for Balaton. Åpningstider og busstabeller var raskt sjekket, og vi kunne bare sette oss på bussen. Turen fra Balatonfüred til Hévíz går langs nordsiden av Balaton og tar drøyt 1 1/2 time. Det er en fin tur. Og Hévíz er virkelig verdt et besøk. Vi har aldri sett noe lignende: En hel innsjø med vann som holder nesten 30 grader hele året. Sjøen er full av vannliljer - og badegjester naturligvis. De fleste i baderinger, ettersom vannet er dypt. Midt i vannet er det bygget en paviljon med alt en badegjest kan ønske seg, og vannet under paviljon er enda varmere, så der må man sirkulere for å gi plass til nye badende. Det var helt herlig å svømme rundt i innsjøen, og når man tråkker bunnen strømmer mineralboblene opp.

I går var vi på sykkeltur. Det startet med at vi spurte om muligheten til å leie sykler, og straks var noen i gang med å ordne opp. Ettersom det ikke er sesong her nå, så er det minimalt med denslags tilbud, men naboene har jo sykler! Så da var den saken ordnet, og vi fikk en kjempefin tur Tihany rundt sammen med Zsuzsa og Adrian. Været var fint, selv om det var litt kaldt og det er helt nydelig her nå med alle høstfargene.

Også i dag har det vært utflukt. Med nesten hele familien har vi gått tur til utsiktstårnet i Tamashegy ovenfor byen. Turen ble avsluttet med nydelig hjemmelaget lunsj hos Zsuzsa den eldre.

Men nå har vi ikke tid til å skrive mer. Besøket i Balatonfüred er straks over. Nå pakker vi koffertene og om en knapp time sitter vi på toget til Budapest. Derfra går turen med nattog, og hvis alt går som planlagt er vi i Beograd klokken halv sju i morgen tidlig.