tirsdag 30. november 2010

Kashan

I guideboken vår står det: "... you'll still need a very good excuse for skipping Kashan - it just might be one of the unexpected highlights of your trip".

Kashan er en oase i utkanten av Dasht-e Kavir ørkenen og noen mener at det var her de tre vise menn kom fra. Det er iallefall sikkert at det har vært bosetninger her i minst 7000 år. Byen er i dag mest kjent for sine godt bevarte 17- og 1800-talls hus og den fine basaren som vi besøkte i dag. Det var en sann fornøyelse! Det er nok av folk her også, men mye mindre hektisk enn i Teheran, og da vi kom oss opp på taket og fikk utsikt over byen og arkitekturen, skjønte vi godt hva forfatterne av guideboken mener.

Vi har tatt inn på et relativt nytt hotell som ligger i et av de gamle tradisjonelle husene. Vårt rom ligger i øverste etasje og vi må krabbe opp flere smale trappeganger for å komme hit. Det er veldig spesielt og fint og stille og vi er veldig glade for å være her.

Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Kashan

mandag 29. november 2010

Turister i Teheran

Tiden flyr, og ettersom vi bare har visum for 15 dager i Iran og har mye vi vil se, reiser vi videre allerede i morgen. Teheran kan vel ikke akkurat kalles en vakker by. Den har ikke den slags praktbygg som vi har sett i mange andre byer, ikke minst Istanbul, men det er rent og ordentlig her og det finnes en effektiv metro som gjør det greit å komme seg rundt. Vi har foreløpig oppholdt oss i byens sentrale strøk, hvor vi har besøkt Nasjonalmuseet, basaren og Golestan-palasset. Vårt inntrykk av iranere har ikke endret seg. De aller fleste er hyggelige, høflige og hjelpsomme – og selvfølgelig litt nysgjerrige på sånne som oss. Det kryr jo ikke akkurat av turister her (vi tror kanskje vi så et par som KAN ha vært turister i dag). Det at det er lite turister gjør også at det er lite masing. I basaren i dag, for eksempel, var det nok av folk, og også en god del teppeselgere som gjerne ville vise fram varene sine. Men de aller fleste er opptatt med sitt, og den teppeselgeren vi faktisk ble med, var absolutt ikke pågående da vi takket for titten og teen. Vi hadde jo hele tiden fortalt ham at vi var på reise og ikke kom til å kjøpe noe. Når det er sagt så var det mange flotte tepper å se, og det skal vel ikke utelukkes at vi en eller annen gang kan komme tilbake hit på teppehandel.

I Nasjonalmuseet fikk vi skjerpet interessen for irans spennende historie, med bl.a. 7000 år gammel, særdeles godt bevart keramikk, tavler med kileskrift og ikke minst flotte ting fra Persepolis. I Golestan-palasset fikk vi et inntrykk av Irans noe nyere historie. Palasset er det eldste historiske monumentet i Teheran, og har både vært kongelig residens og regjeringslokale. I dag er palasset, som består av flere bygg inne i en hage, et museum. Spesielt inntrykk gjorde den store mottakelsessalen.


Begge disse museene har vært skikkelige apetittvekkere med tanke på andre steder vi skal besøke i Iran.

Teheran har i det hele tatt vært en positiv opplevelse (selv om vi har fått med oss at det har vært bombeangrep mot to atomfysikere her i dag). Trafikken er vill, men den er ikke verre enn i Kairo. Det finnes nok kanskje mer system her, men sjåførene er mer aggressive og det er forvirrende at trafikkreglene ikke gjelder for motorsyklister. De kan tydeligvis ignorere både trafikklys og kjøreretning uten at det får konsekvenser.

Vi har tatt det ganske rolig mens vi har vært her. Det at den ene av oss må gå innpakket i kåpe og skaut og faktisk også har brukt ordentlige damesko på sightseeing, gjør noe med farten, og det skal ikke stikkes under en stol at det er veldig deilig å ha et komfortabelt hotellrom hvor man kan hive hijaben og slappe av mellom slagene.

Men dette med kleskoder er nå engang noe man må forholde seg til i Iran, og hva vi egentlig mener om den saken kan vi kanskje skrive mer om senere.

søndag 28. november 2010

Trans-Asia Express: Med tog fra Istanbul til Teheran

Her vil vi prøve å flette inn en del praktiske opplysninger av den typen vi selv har vært ute etter, slik at det kan være til nytte for andre som ønsker å legge ut på en tilsvarende tur. Mest av alt vil det allikevel være en beskrivelse av våre inntrykk og opplevelser underveis. :-)

Så er vi framme i Teheran etter over 70 timers reise med tog og båt.Første gang vi hørte om denne togruten var da den ble omtalt i radioprogrammet “Ut i verden” for noen år siden. Senere har vi hørt og lest mye pent om den andre steder, så da vi fikk anledning til å legge ut på en lang tur som dette, og Iran sto på listen over land vi ønsket å besøke, var det klart vi ville reise med tog. Toget går bare en gang i uka, så helt fra vi reiste hjemmefra har det vært med i planen at vi skulle nå dette toget 24. november.

Noe av det første vi gjorde da vi kom til Istanbul var å oppsøke en av jernbanestasjonene for å kjøpe billett. På forhånd hadde vi forsøkt å finne ut om det er mulig å få kjøpt billetten gjennom reisebyråer eller på jernbanestasjoner i andre byer i Tyrkia, men alt vi fant tydet på at det beste ville være å ordne dette i Istanbul. Vi kjøpte vår billett på en annen stasjon enn den vi skulle reise fra, fem dager før avreise. Prisen for den tre døgn lange reisen inklusive plass i liggevogn er ca 400 kroner. Ta med pass når du skal kjøpe billett.

Sent onsdag kveld startet reisen med en ferge over Bosporus til jernbanestasjonen Haydarpasa. Toget vårt sto klart en time før avgang, så vi kunne gå om bord med en gang. Vi hadde plass i en liggevogn, noe som betyr at kupeen har seter som kan slås ned og gjøres om til senger om natten. Det er selvsagt praktisk for lange reiser, men samtidig mangler det slike ting som en liten vask og ordentlig sengetøy. Vi fikk sengetøy utdelt av konduktøren, men glemte å be om ulltepper den første kvelden. Selv med vårt gode ullundertøy ble det litt kaldt etter hvert.

Kupeen vår hadde plass til fire, men den første natten hadde vi den for oss selv. Dagen etter, i Ankara og spesielt i Keyseri, ble det fullere i toget, og vi fikk selskap i kupeen av en ung iraner på vei hjem fra en ukes ferie i Tyrkia. Han er en særdeles vennlig og sivilisert person, og gjør på ingen måte skam på ryktet som de iranske turistmyndighetene ønsker å spre om sitt folk.

Stemningen om bord var hele tiden særdeles trivelig og det var fint å få en iraner i kupeen. Han snakker ikke så mye engelsk, men han husket stadig flere engelske ord og ville gjerne kommunisere. Han er en ivrig Bluetooth-bruker og ønsket å få med seg litt norsk musikk hjem. Dessverre har vi veldig lite musikk på mobilen, så detvar ikke stort vi kunne bidra med, men det er verdt å merke seg at Bluetooth og mobiltelefonier en utbredt teknologi i mindre utviklete land, og vi vil nok passe på å ha et lite utvalg av ting å dele på senere reiser.

Så vidt vi har skjønt var vi på det meste 9 vestlige turister om bord: fire italienere, to franskmenn og tre nordmenn. Ellers var det en og annen tyrker, men de aller fleste var iranere. Selv om det var en god og fin stemning om bord hele tiden, var det først da vi kom om bord i fergen over Tyrkias største innsjø Van, at det ble virkelig morsomt. På fergen oppholdt vi oss alle sammen i samme salong, og iranerne er både hyggelige seg imellom, og helt overstrømmende overfor oss utlendinger. De fleste snakker ikke så mye engelsk, men smil og nikk og fotografering og deling av frukt og dadler er også gode kommunikasjonsmåter. Underveis ble det både dans og musikk, og fyren i baren var tydeligvis morsom. Han solgte ikke bare te og sandwicher, men også varer som olivenolje, smør og et nugatti-lignende pålegg. Vi vet ikke om dette er varer som er bedre eller billigere i Tyrkia enn i Iran, men noe må det være for det ble handlet inn i store mengder.

På det tyrkiske toget fra Istanbul til Tatvan (hvor vi gikk om bord i fergen) var det en hyggelig restaurantvogn med ok mat og veldig sterkt øl (7.5%). Toalettene – ett av hver type – var ikke veldig delikate, men de ble i alle fall spylt på hver stasjon og hadde som regel toalettpapir. Toget og reisen var i det hele tatt ganske komfortabel og tiden om bord gikk fort med lesing, konversasjon og turer i restaurantvognen.

Etter at vi kom om bord i det iranske toget i Van, sent fredag kveld, ble reisen noe mer strevsom. For det første var kupeen alt for varm, og det ER slitsomt! For det andre var det passkontroller på begge sider av grensen, og spesielt den tyrkiske var lite brukervennlig, om man kan bruke et sånt ord. Vi kom til grensen ved 2-tiden om natten, tyrkisk tid, og da måtte alle passasjerene ut av de glovarme vognene og inn i en kald ventehall hvor vi måtte stille oss i kø for å få kontrollert passene våre. Vi vet ikke om denne måten å gjøre det på skyldes latskap eller om det er uttrykk for et ekstremt kontrollbehov i denne delen av Tyrkia (Kurdistan), men vi tror ikke dette ville skjedd ved en av Tyrkias vestlige grenser. Det tok jo sin tid før toget kunne kjøre videre, og så varte det ikke lenge før neste stopp. Iranerne var heldigvis ikke like barbariske. De samlet bare inn passene våre, og delte dem ut igjen da vi kom til neste stasjon, men vi ble jo forstyrret hele tiden. Først klokken 8 om morgenen, etter at vi hadde fått tilbake passene våre, fikk vi fred til å sove noen timer. I 11-tiden ankom vi Tabriz, og da var det tollkontroll. Det var ikke så omfattende, men en av italienerne som vi deler kupe med (vi måtte dele med et annet par – ikke med en enslig mann – da vi kom på det iranske toget), måtte åpne sekken sin.

Etter tollkontrollen skjedde det ikke så mye, men toget ble stående og etter en stund fikk vi vite at toget ville få et to timers opphold. Vi syntes jo det var rart ettersom toget allerede var ganske mange timer forsinket, men benyttet anledningen til en liten frokost på stasjonen. Fra Tabriz tar det ca 12 timer til Teheran, og inkludert et 20 minutters bønnestopp i Meyaneh ble vi til slutt 7 timer forsinket. Vi ankom dermed Teheran ca kl. 01.30 i natt, hvor vi fant en taxi som etter mye om og men fant fram til Escan hotell (hvor vi nå nyter en komfort vi ikke har opplevd på ganske mange uker).

For å avslutte med noen detaljer om det iranske toget så er doene av iransk type, noe som medfører god lårgymnastikk, særlig hvis man skulle komme til å være litt obstripert. Dopapir finnes selvsagt ikke, men det er nok av vann. Lakenene vi fikk utdelt er en type metervare innsatt med en form for stivelse som gjør at de absolutt ikke vil ligge i ro på sengen. Restaurantvognen var ok, men stemningen var ikke helt på høyde med den i det tyrkiske toget.

Hvis vi skal gi noen råd om hva man bør ha med på en reise som dette, så vil vi spesielt anbefale et håndkle og kanskje en vaskeklut, samt dopapir. I tillegg hadde det sikkert vært deilig med sin egen lakenpose, men det går jo greit uten. Behovet for å ta med egen mat er vi mindre sikre på. Selv om maten ikke er verdens beste, så klarer man seg vel godt i noen få dager. Da toget ble forsinket i Iran fikk vi også utdelt noe mat (tunfiskbokser og brød).

Og om vi vil anbefale reisen for andre? Definitivt ja, for den som er villig til å ta tingene som de kommer. Vi har truffet utrolig mange hyggelige mennesker på turen, og har åpne invitasjoner til nye venner i flere iranske byer – noe det er godt mulig vi vil benytte oss av. Det å ankomme et så fremmed land som Iran på denne måten er egentlig ganske genialt, for dette er virkelig en annen verden. Da er det godt å vite at folket som bor her er vennlige, inviterende, nysgjerrige og veldig glade for å få oss på besøk. Av samme grunn mener vi at reisen absolutt bør gjøres i denne retningen, fra vest mot øst.

En ting vi ikke har skrevet om er alle de forskjellige landskapene vi har reist gjennom, men vi har 45 minutter "råfilm" på kameraet, og skal så snart som mulig sette sammen noen godbiter til en liten film som vi vil legge ut på Youtube - hvis vi har tilgang til Youtube da. Det ser ut som om Flickr og Facebook er stengt, så det er ikke godt å si.

onsdag 24. november 2010

Istanbul

Når det gjelder Istanbul er det én ting som er sikkert: 6 dager her er ikke for mye. For en trivelig by dette er!! Jeg (Anette) har ikke vært her før, og selv om Istanbul er annerledes enn jeg hadde trodd, så er jeg i alle fall ikke skuffet. Jeg visste det var en stor by, men at den er SÅ stor var jeg kanskje ikke klar over. Og at det er en moderne europeisk by, det visste jeg jo egentlig også, men at den skulle føles SÅ europeisk…

tirsdag 23. november 2010

Litt om økonomi og politikk og sånt











Vi har nå reist rundt i Tyrkia i noen uker, og har lyst til å skrive litt om forholdene i landet. Det vi skriver er basert på hva vi har sett, det vi har hørt fra folk vi har truffet, og fra det vi har lest bl.a. i et Tyrkia-bilag fra Economist som kom for noen uker siden.

Virvlende dervisjer

En kveld i Istanbul gikk vi og så på en dervisj-seremoni utført av The Sufi Group of Istanbul Mevlevileri (Galata Monastery). Her er et videoopptak som er tatt mot slutten av seansen:




dervisj (persisk ord av ukjent opprinnelse, vanligvis forklart som tigger), tilhenger av et religiøst brorskap innen islam. Dervisj-ordnene har tilknytning til mystikken eller sufismen slik den ble utviklet på islamsk grunn fra og med 700-tallet.

Det finnes en rekke sufi-ordener, som er forskjellige både m.h.t. lære og rituell praksis. Et fellestrekk er imidlertid lovprisning av Gud ved faste rituelle formularer, ofte kombinert med ulike pusteteknikker og kroppsbevegelser.
Mawlawiya, grunnlagt av mystikeren og forfatteren Jalal al-Din Rumi (død 1273), er særlig kjent for sine rike musikalske og litterære tradisjoner og sine «dansende dervisjer», som ved rituell dans fremstiller sjelens oppvåkning og forening med Gud.

Kilde: http://www.snl.no/sufisme

Istanbul by night

Vi har lenge planlagt å bruke videofunksjonen på kameraet vårt litt mer, men for å kunne presentere resultatet på en ok måte, må jo filmen redigeres. Og nå har vi endelig begynt å lære oss å bruke Windows Live Movie Maker. Her er et av de første produktene. Det kan kanskje gi et inntrykk av hvordan gatelivet i Istanbuls vestlige bydeler kan oppleves en vanlig søndagskveld.

lørdag 20. november 2010

Izmir, busser og litt mer om høytiden Kurban Bayrami

Så er vi fremme i Istanbul og Kurban Bayrami er overstått. Høytiden har vi først og fremst merket ved at det har vært mye trafikk på veiene og massevis av folk ute i gatene. Det fikk vi erfare både i Izmir og her i Istanbul og ikke minst da vi kom hit med buss for to dager siden.
Men først litt om våre opplevelser i Izmir.


Izmir er Tyrkias tredje største by, og ikke av dem som får best omtale i guidebøkene. Grunnen til at vi reiste dit var først og fremst at vi ville til Efesos. Vi kunne ha slått oss til i Selcuk (byen der Efesos ligger), men vi fant ut at reisen videre til Istanbul ville bli mye enklere hvis vi bodde i Izmir, fordi vi da ville slippe å bytte buss.

Vi tok derfor en buss fra Kas til Izmir på mandag. Turen tok åtte timer, og som det er vanlig i Tyrkia, ligger otogaren (busstasjonen) i Izmir i utkanten av byen. I store byer kan det bety at det er ganske langt til sentrum, men å reise i Tyrkia er sjelden komplisert, og en bussbillett til en stor by inkluderer “servis-busser”, mindre busser som frakter passasjerene fra otogaren og videre inn til sentrum. Det er et fleksibelt system fordi du da kan bli satt av i nærheten av der du skal, eller ved et knutepunkt hvor du kan få tak i en taxi, trikk eller hva du behøver for å komme deg helt fram.

Så vi ankom Izmir mandag kveld og bodde tre netter på et hotell som lå midt i byen. I tillegg til en dagstur til Efesos, fikk vi en hel dag i Izmir og det ble en veldig fin dag. På grunn av Kurban Bayrami var vi forberedt på at mye kunne være stengt og at det ville være litt som første påskedag i Oslo, men heldigvis tok vi feil. Etter en stille, ganske førstepåskedagsaktig morgen, utviklet dagen seg til å ligne mye mer på 17. mai.

Egentlig bedrev vi ikke så veldig mye sightseeing i Izmir. Bortsett fra korte besøk i den romerske agoraen og det etnografiske museet, brukte vi dagen på å være på fine steder hvor det etter hvert ble mer og mer folksomt. Det begynte med at vi fant fram til “Asensör” som ligger i den gamle jødiske bydelen. Denne bydelen ligger i en bratt bakke og “Asensör” er rett og slett en heis som går fra gaten nede i byen opp til gatene som ligger høyere oppe. Heisen ble bygget i 1907 og finansiert av en rik, jødisk filantrop som ønsket å hjelpe de gamle menneskene som bodde i høyden, slik at de slapp å gå de bratte og tunge trappene. Heisen brukes nok fortsatt av folk som bor i høyden, men er i tillegg et populært utfluktsmål. På toppen ligger det en nydelig kafe og restaurant og det er selvsagt en fantastisk utsikt over byen og Middelhavet.

Etter besøket i høyden ruslet vi ned igjen til byen og oppover strand- promenaden. Hele veien var det fullt av gateselgere og fiskere og alle slags folk som tilbragte fridagen utendørs. Også restauranter og kafeer var selvfølgelig fulle av folk, og vi bestemte oss for å returnere til fiskerestauranten Deniz om kvelden. Det skal være en av Izmirs aller beste restauranter.

Klokken åtte om kvelden ankom vi restauranten og vi var heldige som fikk bord selv om vi ikke hadde reservert. Vi ble tiltalt på tyrkisk, og tok det som et tegn på at vi – i våre beste klær- ikke skilte oss nevneverdig ut fra Izmirs overklasse. :-) Og vi kan ikke skryte nok av denne restauranten. Maten var fantastisk god – alt fra oliven og salat til den grillete fisken og deres prisbelønnete kalamaris, var både særdeles smakfullt og nydelig anrettet. Vi drakk en virkelig god flaske tyrkisk vin og kom etter hvert i snakk med familien på nabobordet. De var fra Istanbul, og reiste på ferie til småbyen Izmir (3 mill.) for å slippe litt unna storbyen. De fortalte at de elsker Izmir, og etter å ha kommet til Istanbul med sine 15-25 millioner innbyggere, kan vi godt forstå at Izmir kan oppleves som en småby for den som bor her. Da familien på nabobordet fikk sin hovedrett, fulgte vi ivrige med. Den flamberte, saltbakte havabboren så virkelig god ut! Så vi tok bilder og diskuterte tilberedelsesmetoder, og ikke lenge etter dukket kelnerne opp med rene tallerkener til oss, slik at vi også fikk en smakebit. Det ble på alle måter en svært vellykket kveld.

Dagen etter satte vi oss på bussen igjen, og denne gangen hadde vi valgt det vi tror er Tyrkias aller beste busseselskap, Varan. Det var meget komfortabelt. Ikke bare fikk vi bedre beinplass og klimaanlegg, men vi slapp også unna den digre otogaren og stoppene var færre og mer effektive enn på bussen til Izmir. Det var i grunnen bra, for det ble en lang tur pga den voldsomme trafikken inn mot Istanbul. Det tok faktisk to timer fra vi stoppet på den første stasjonen i utkanten av Istanbul til vi ankom Tulip Guest House hvor vår venninne Kari ventet på oss.

Og nå har vi vært her i to dager. Foreløpig har vi orientert oss i byen, vært en tur over på Asia-siden og ruslet omkring i Europa. Vi har besøkt Ingrid, Karis datter, som bor her i byen mens hun lærer seg tyrkisk, og vi har hatt et par hyggelige middager med Kari og Ingrid.

De neste dagene venter Hagia Sophia, den blå moské og alt det andre, men det får vi skrive mer om senere.

søndag 14. november 2010

Ti dager i Kardemommeby eller “Home away from home”

Som nevnt tidligere, benytter vi oss gjerne av Tripadvisor når vi skal velge hotell, og et av uttrykkene som går igjen der er “Home away from home”. Vi har også lagt inn noen anmeldelser på Tripadvisor og vi prøver å holde oss unna den slags klisjéer, men når det gjelder Kas og Hideaway hotel, så kunne det absolutt vært fristende.

onsdag 10. november 2010

På eventyr i Tyrkia



I forrige blogginnlegg skrev vi litt om likheter og forskjeller mellom Hellas og Tyrkia, og etter noen dager i Tyrkia kan vi fortsatt se at det finnes noen få: Landskapet for eksempel, og noe av maten (oliven, tomater, brød osv), men ellers blir det stadig tydeligere at Tyrkia er veldig annerledes enn både Hellas og de andre landene vi har besøkt. Vi er rett og slett blitt svært begeistret for Tyrkia, hvor vi har hatt mange hyggelige opplevelser de siste dagene.

lørdag 6. november 2010

Kurban Bayramı og Pastırma Yazı

Reisen fra Kastellorizo til Kas i Tyrkia gikk helt som planlagt: Vi overleverte passene våre til kapteinen om morgenen og gikk deretter til badeplassen og tok oss en lang og fin svømmetur. Etter en siste lunsj i Hellas kunne vi gå om bord i Meis Express og slå oss ned i saccosekkene på dekk. Været er fortsatt vidunderlig, så den 20 minutter lange overfarten var bare deilig. Vi måtte vente en knapp halvtime på at passene våre ble behandlet, og så ble vi fraktet med bil det korte stykket til Hideaway Hotel.

torsdag 4. november 2010

Kastellorizo – Megisti – Meis

Så ble det jammen litt mer øyloffing på oss allikevel. Planen vår har hele tiden vært å reise fra Hellas til Tyrkia med båt, og vi visste det var mulig å komme over til Marmaris fra Rhodos. Da vi kom til Rhodos fant vi imidlertid et alternativ som vi syntes var mye bedre, nemlig å reise via den lille øya Kastellorizo. Kjært barn har mange navn og Kastellorizo er også kjent som Megisti (gresk) og Meis (tyrkisk). Øya, som har 430 innbyggere, ligger ca 130 km øst for Rhodos og bare 5 km utenfor byen Kas på Tyrkias “turkise kyst”.