Rice & curry

I dag har vi gjort noe helt annet. Klokken 11 møtte vi opp hos Karuna på Sonias restaurant for å lære å lage Sri Lankisk mat. Vi var fire deltakere, alle skandinaver, og kurset startet med en tur til markedet i Galle. På vei tilbake var vi også innom en fiskedisk, og så var det på med forklærne og i gang med matlagingen.

Skal vi være ærlige så var det vel Karuna som stod for brorparten av kokingen, men vi hjalp da til med både hakking og røring, og det var veldig morsomt å få innsyn i hvordan den tradisjonelle maten tilberedes. Sri Lankas nasjonalrett er “rice and curry”, og det er som navnet sier ris som serveres sammen med flere ulike curryretter. På vårt kurs lagde vi til sammen 8 retter, foruten en chilisalsa og kokosroti. Ingredienser som går igjen i rettene er rødløk, hvitløk, kanel, karriblader, pandablader, gurkemeie, chiliflak, chilipulver, karri, kokoskrem og kokosmelk. Det brukes også en hel del kokosolje, så det er tydelig at Sri Lankisk mat ikke akkurat er slankemat, men rask å lage er den. De fleste rettene er klare på 20 minutter fra start til mål.

Kokosmelken og kokoskremen laget vi forresten selv (det var jo ikke en eneste hermetikkboks eller noe annen halvfabrikata i sikte). Det gjøres på følgende måte:
1 kokosnøtt deles i to. Kjøttet skrapes ut med en kokosnøttkvern. Kokosmassen blandes med to glass vann og blandes godt før kokosen krystes og væsken siles fra. Den væsken man sitter igjen med da er kokoskrem. Deretter gjentas prosessen, men det du sitter igjen med etter annen runde er ikke kokoskrem, men kokosmelk.

Da alle rettene var klare, var det bare å sette seg til bords og nyte måltidet, og vi kan love at det er den beste maten vi har smakt i Sri Lanka så langt!

Regn og flom på Sri Lanka

På Sri Lanka har det nå regnet unormalt mye og lenge. Det er flom i store deler av landet, spesielt i de nordlige og østlige provinsene. Forrige uke ble det på østkysten målt 312 millimeter nedbør i løpet av et døgn. Over 1 million mennesker er blitt hjemløse. De områdene som er hardest rammet er de samme som ble rammet av tsunamien i 2004 og borgerkrigen fra 2006-2008. I tillegg er det målt rekordlave temperaturer i Colombo, selv om det virker varmt nok på oss. Myndighetene har beregnet at de økonomiske konsekvensene av flommen vil bli et tap på 2,6 milliarder kroner, noe som tilsvarer 1,2% av BNP.

Flommen rammer landbruket hardt og den reduserte høsten er med på å bidra til å øke matvareprisene ytterliggere. Økende matvarepriser er, som mange vet, et problem i hele verden for tiden, og rammer naturligvis de fattige ekstra hardt. Oversvømmelsene ødelegger også sanitæranlegg og infrastruktur, og det er restriksjoner på tungtransport av frykt for jordras. Det er også et problem at miner som ikke er fjernet etter borgerkrigen, flytter på seg med flommen og skaper stor usikkerhet i enkelte områder.

I tillegg vil flom og regn slå ut på andre sektorer, bl.a. turismen. Området i syd, hvor vi er nå, er ikke spesielt rammet, men tilbakevendende turister forteller at de aldri tidligere har opplevd regn her etter jul. Nå regner det hver dag – enten en liten skur eller et mer jevnt og trutt regnvær som vi har hatt i dag. Mange frykter at det ustabile været vil resultere i at folk velger andre reisemål enn dette, og det med rette. Hadde vi ikke allerede kjøpt flybilletten hit før vi reiste fra Norge, hadde vi antakelig hoppet over Sri Lanka på reisen vår, og selv om vi har vært innstilt på å gjøre et forsøk på å reise innover i landet, så tror vi nå at vi dropper det. Vi reiser nok istedet videre til Thailand en av de første dagene.

Galle Fort - en levning fra kolonitiden

I går tok vi turen til Galle (uttales Gål) for å se nærmere på den gamle bydelen Galle Fort. Dette er Sri Lankas best bevarte koloniale bydel, som ligger godt beskyttet bak bastioner og bymurer. I guideboken står det at disse bymurene i dag skjermer bydelen fra modernisering, slik de engang skjermet de nederlandske handelsinteressene fra plyndrende eventyrere. Murene skjermet også den gamle bydelen da Tsunamien rammet i 2004. Hele den nye byen ble ødelagt av den 3 meter høye bølgen, mens gamlebyen besto.

Galle har en lang historie som handelssentrum. Noen mener at det bibelske Tarshish, hvor kong Salomon fikk hentet gull, elfenben, krydder, aper og påfugler fra, lå på dette stedet, og det er i alle fall sikker at byen var et viktig senter for handelsrutene mellom Arabia, India og Sørøst-Asia lenge før den ble kolonialisert av europeerne.

I 1589 etablerte portugiserne et lite fort her som de kalte Santa Cruz, og som de siden utvidet med flere bastioner og murer. I 1640 overtok nederlenderne og i 1663 utvidet de det opprinnelige portugisiske fortet til å omslutte hele byen, de etablerte en byplan og et kloakksystem som har overlevd til våre dager.

I dag er bydelen en fredelig oase med gamle kirker og villaer. Mange av villaene er kjøpt opp av pengesterke utlendinger og hovedstadsbeboer, og mange er omdannet til mer eller mindre lukseriøse hoteller.

Vi startet besøket i Fort med å gå en runde på festningsvollene og ruslet deretter inn i selve byen. På vår tur gjennom gatene stoppet vi opp ved et par spisesteder. Først falt vi for den sjarmerende “Royal Dutch cafe”. I boken “Around the Fort in 80 lives”, som både er omtalt i vår guidebok og som selvfølgelig lå fremme i kafeen, står det at innehaveren av dette stedet, Fazal, er en kjent historieforteller og at familien hans, med opprinnelse i Marokko, har bodd i huset i 7 generasjoner. Kafeen består bare av en liten veranda med tre bord, hvor vi fikk servert “byens beste te”, og inne i huset er det en liten souvernirbutikk. Beveger man seg ennå lenger innover, blir det mer privat og på toalettet avslører de mange tannbørstene og håndklærne at dette også er familiens bad.

Også restauranten hvor vi spiste lunsj, bar preg av å være et kombinert hjem og restaurant. Vi var de eneste gjestene og ble plassert ved det store spisebordet mens vertskapet svinset omkring og oppførte seg om vi var “ekte” gjester. De fortalte at Norge har gitt økonomisk støtte til restaurering og vedlikehold av hus og gater i den gamle bydelen. Den norske ambassaden er dessuten en av hovedsponsorene til den årlige litteraturfestivalen som pågår i disse dager. Festivalen, som ble etablert i 2007, går over fire dager og trekker nå folk fra hele verden.

Kilde: The Rough Guide to Sri Lanka, 2009

Ankomst Sri Lanka

I god form etter avslappende dager med strandliv, yoga og massasje, gikk turen til Sri Lanka i går morges. Selv om flyturen bare tok tre kvarter ble det en lang og relativt slitsom dag. I alt var vi innom fem transportmidler før vi var fremme i Unawatuna i halv seks-tiden om ettermiddagen. Da hadde vi vært på reise i 11 timer, hvorav drøyt tre på noe som må være verdens mest humpete tog. Selv om toget hele tiden beveget seg på flatmark langs kysten, føltes det omtrent som å kjøre en berg-og-dalbane. Heldigvis hadde vi sitteplasser, noe som ikke var en selvfølge i det fulle toget.

Underveis kom det selgere om bord med all slags mat og drikke, og som alltid var det morsomt å følge med på livet både i og utenfor kupeen. En interessant observasjon er hvordan ressurser gjenbrukes på måter vi knapt kan tenke oss: Sider fra gamle telefonkataloger som servietter, og utskrevne kladdebøker omdannet til papirposer, minner oss om at til tross for alt plastsøppelet som flyter overalt, så er det nok ikke indere og srilankere som bidrar mest til å forurense denne planeten.

Ved ankomst Galle, Sri Lankas fjerde største by, fant vi raskt en rickshaw som tok oss de siste kilometrene ut til Unawatuna, der vår langtidsreisende venn, Arne ventet på oss. Det var deilig at han hadde funnet et ok rom til oss, slik at vi raskt kunne få oss en dusj og starte utforskningen av stedet.

Unawatuna omtales som Sri Lankas mest populære strand for individuelle turister. Det er en liten bukt med en nydelig strand og massevis av hoteller og restauranter, og det finnes også en del skandinaviske charterturister her.

Unawatuna er også et av stedene som ble hardt rammet av tsunamien for 6 år siden. Man kan fortsatt se spor av hus som ble ødelagt av katastrofen og på vår morgentur i dag så vi et minnesmerke over en svensk kvinne som omkom her 26/12-2004.

Vårt rom ligger i en gate rett bak stranden, og her fra balkongen har vi utsikt over havet og hotellene omkring. Arne har vært opptatt av at vi skal ha en overbygget balkong ettersom værmeldingen ikke er særlig bra. Som mange sikkert har fått med seg har det regnet uvanlig mye i Sri Lanka i år. Det har bl.a. ført til flom lenger inne i landet, og mange mennesker har vært evakuert fra hjemmene sine. Her på sydkysten er vi muligens mindre utsatt for regn, men det er i alle fall bra å ha et litt skjermet uterom å oppholde seg på. Klimaet her 6 grader nord for ekvator, er i det hele tatt svært varmt og fuktig – merkbart fuktigere enn det var i Kerala.

Været er også en vesentlig faktor i beregningen av vår videre reiserute. Arne, som allerede har vært i landet i en måned, har mange gode reisetips, men regnet må tas i betraktning. Foreløpig tar vi en dag av gangen og så får tiden vise hva som skjer videre.

Mer fra Kerala

I dag var vi oppe tidlig. Vi og våre norske naboer har nemlig fått engasjert en yogainstruktør til å komme hit og gi oss noen innføringstimer de tre siste dagene vi er her. Vi er definitivt ikke på noen helsereise, men når man er i Roma… osv, og her på stedet er det ayurvedisk medisin, yoga og meditasjon som gjelder. I ettermiddag har vi dessuten bestilt time til ayrvedisk massasje, så vi kan vel si at vi er inne i den mer alternative delen av Indiaoppholdet nå. Det er jo interessant å få et lite innblikk i dette som trekker så mange utlendinger til India.

I løpet av den uken vi har vært her har vi brukt mesteparten av tiden i nærområdet, med bad, shopping og ikke minst skredderbesøk. Hos skredderen i byen har Anette bestilt en kjole som skal sys av sari-stoff, mens enklere ting er sydd på tråsymaskinen hos skredderen på stranden. For 330 norske kroner har Jan fått to nye skjorter og Anette to bukser og en silketopp.

Livet på stranden er herlig, selv om bølgene kan være skumle. Det fikk Jan erfare da han fikk hodet skrubbet mot bunnen av en bølge som nok var kraftigere enn han hadde trodd. Vi kunne fint ha klart oss her i 10 dager uten å dra på tur noe sted, men én utflukt måtte vi ta: Det ville vært en tabbe å være i Kerala uten å få med seg en tur i husbåt på Keralas indre vannveier (backwaters)

En grytidlig morgen dro vi derfor av sted på en tur organisert av reisebyrået på stranden. Med tog gikk turen nordover til Aleppi, hvor vi ble tatt i mot og fraktet til husbåten vi skulle bo i det neste døgnet. Vi har aldri opplevd noe lignende. En lekker husbåt med et mannskap på tre og bare vi to som passasjerer. Som konge og dronning satt vi på dekk mens båten sakte beveget seg gjennom kanaler og elver. Mens kokken forberedte sine utsøkte vegetarretter kunne vi slappe av og studere folket og livet langs bredden. Slike båtturer er en viktig del av turistindustrien i Kerala, og vi så mange båter da vi startet ut. Lenger innover i kanalene ble det lenger og lenger mellom hver gang vi så andre turistbåter, og da vi ved solnedgang ankret opp noen meter fra land var det ikke annet enn lokale kanoer og fiskebåter å se.

Neste morgen ble vi vekket av musikk fra templene omkring og fra fiskere på vei til arbeid, og etter frokost fortsatte båtlivet ennå noen timer før vår regjeringstid var over og vi ble satt i land.

Derfra gikk turen til nærmeste togstasjon i drosje, og noen timer senere var vi tilbake på stranden i Varkala. Her forbereder vi nå en ny dag som vil inkludere et besøk på en internettkafe, slik at vi får postet dette innlegget og lagt ut noen flere bilder.

ps. Det er dårlig nett her i dag, så flere bilder kommer senere

Varme, vennlige Varkala

Så er vi ute på tur igjen. Etter en timeout i Norge for å feire jul- og nyttår med familie og venner, fløy vi tilbake til Dubai hvor reisen ble avsluttet nøyaktig en måned tidligere – og derfra videre til Trivandrum i Kerala, helt sør i India.

Varkala, hvor vi er nå, er en liten by som ligger noen mil nord for Trivandrum. Grunnen til at vi har reist akkurat hit er at Jans kusine Lise ferierer her for tredje år på rad. At noen drar tilbake til samme sted tre år på rad er jo en god attest, og når den samme noen også er en hyggelig person vi gjerne tilbringer noen dagen sammen med, syntes vi det var en god ide å starte etappe to her.

Så nå bor vi i en enkel liten hytte på en klippe med utsikt over den hellige stranden. Vi bor i den sørlige enden, hvor det er flere indere og mindre kommersielt enn i den nordlige enden. De første dagene har vi rett og slett brukt til akklimatisering og til å komme oss over det som måtte være av “kultursjokk”, men det har vært lite av det siste. Dette er India på sitt beste! Det er ikke en veldig folksom strand, bortsett fra om ettermiddagene i helgene når det kommer store mengder indere hit. Samtidig som det finnes nok av fasiliteter for oss turister, så er det inderne som dominerer strendene i antall, og det ser virkelig ut som om de stortrives på stranden. De sitter eller står i vannkanten, og en god del av dem bader. Det er sterk strøm i vannet og store brenninger der bølgene slår, men innerst ved stranden har bølgene laget en “kosegrop” hvor det er trygt for alle å bade. Hvis noen beveger seg for langt ut, høres en kraftig fløyte. På stranden sitter det nemlig badevakter som passer på. Indere flest kan ikke svømme, så det er nok særlig dem som skal passes på, men vi er blitt vinket inn av badevaktene ved en anledning vi også.

Som sagt har det ikke vært noe stort sjokk å komme til India og inderne er fantastisk blide og hyggelige. Det gjelder både badegjestene og de som jobber her. I tillegg til å smile utfører de en liten vuggende hodebevegelse for å vise at man kommer med fredelige hensikter (The indian head wiggle). Det er en særdeles sjarmerende gest, og noe vi kanskje burde lære oss selv.

Men om det går greit å vende seg til India, så tar det litt lenger tid med den varme fuktige luften. Det er nesten umulig å tenke seg tropevarme når man er hjemme i Norge, og selv tynt tøy blir lett ukomfortabelt hvis det er i feil materiale. Heldigvis hadde vi lite tøy med oss hjemmefra, så vi har god plass til litt nytt tropetøy i kofferten.