onsdag 23. februar 2011

Hvorfor ikke spise insekter?

Dette spørsmålet stiller Marcel Dicke i et foredrag publisert på det interessante nettstedet Ted.com. Et insekt er ikke noe annet enn et dyr med 6 ben, og 80% av verdens mennesker spiser allerede insekter - ikke bare fordi de må, men fordi de synes det er godt!! Totalt finnes det mange flere insekter enn andre dyr på jorda. Det gjelder både i antall arter (6 millioner) og kjøttmengde. Over 1000 ulike insektsarter blir spist i dag, og dette gir en mye større variasjon enn hva tilfellet er med kjøtt og fisk.

I den vestlige verden spiser vi i gjennomsnitt 80 kg kjøtt per person per år. I utviklingsland er tallet 25 kg per person, men med den velstandsøkningen som finner sted i bl.a. Kina øker konsumet veldig. Hvis 1/3 av verdens befolkning øker sitt konsum får vi en enorm etterspørsel etter kjøtt. I tillegg har vi en befolkningsøkning som kan føre til at vi blir 9 milliarder mennesker på jorden i 2050.

I dag brukes ca 70% av verdens landbruksarealer til kjøttproduksjon. 10 kg fòr kan gi 1 kg storfekjøtt, 3 kg svinekjøtt, 5 kg kylling - eller 9 kg gresshopper. Og gresshopper har en like god ernæringsverdi som annet kjøtt. Når 10 kg fòr bare gir 1 kg storfekjøtt betyr det at de resterende 9 kg blir til møkk, noe som igjen fører til drivhusgasser. En annen god grunn til å spise insekter i stedet for f.eks. gris, er at insekter er så ulike mennesker at vi i liten grad deler samme sykdommer.

Så Dickes oppfordring er klar: Prøv selv! Og det var det Jan gjorde da vi endelig kom over denne typen mat på markedene i Thailand. Han begynte forsiktig med en porsjon sommerfugllarver. Disse ser rimelig ufarlige ut, og smakte slett ikke verst. Neste dag smakte han på to arter til. Det gikk også ganske bra, men de store dyrene som kan ha vært en slags gresshopper, men som lignet litt på kakkerlakker, var en utfordring. Kanskje de skulle vært skrelt først?

Se gjerne videoen selv, den tar ca 16 minutter.

fredag 11. februar 2011

Thaton og elven Mae Nam Kok

På denne bloggen forsøker vi å spare på superlativene, men det kan bli vanskelig denne gangen.

For to dager siden kom vi til den lille byen Thaton (Tha Ton), som ligger ved elven Mae Nam Kok, helt nord i Chiang Mai provinsen, nesten ved grensen til Burma og ikke langt fra det gylne triangel. Allerede da vi gikk av bussen hadde vi sett mesteparten av byen, og bestemt oss for å prøve å få et rom på Apple River Villa, de gule bungalowene som lå så fint ved elven.

I utgangspunktet hadde vi bare tenkt oss til Thaton for å ta en longtail-båt til Chiang Rai, men fordi båten bare går en gang om dagen fant vi ut at det var lurt med en overnatting eller to, og det var vi glade for da vi oppdaget hvor vakkert og fredelig det er der. Byen er som sagt liten, nærmest en landsby, og fra bungalowen vår hadde vi utsikt til broen og åsen bak. Hele åsen er et wat (kloster/tempel) i flere nivåer, med pagoder og buddhaer og templer. Det ser i grunnen mest ut som en fornøyelsespark, spesielt når det er opplyst om kvelden.

Den første ettermiddagen fikk vi låne sykler på hotellet, og tok oss en tur rundt i byen og oppover elven. Langs veien ligger det noen hoteller, men det var ikke mange hundre metrene vi kom før veien var sperret. Vi syntes kanskje det så ut som en nasjonalpark, men fikk vite at det var militært område. Det var da vi skjønte HVOR nær grensen til Burma vi var.

Neste dag ville vi lenger, og endelig var dagen kommet til å leie en motorsykkel. Utvalget var mindre og prisene dobbelt så høye som i Chiang Mai, men trafikken er mye mindre på veiene rundt Thaton, og det er selvsagt en fordel. Vi hadde ikke noe bra kart, men var blitt anbefalt å ta av til høyre fra hovedveien, så da gjorde vi det. Turen gikk både langs elven og langt opp i fjellet. Det var så bratt noen steder at det var så vidt den lille 110cc'n klarte det. Vi kjørte gjennom flere landsbyer og da vi stanset for å spise lunsj fikk vi vite at der i gården var det bare Yunnan-mat å få ettersom det bare bodde kinesere i landsbyen.

Her i Nord-Thailand hører vi mye om de etniske minoritetene, eller "hill tribes" som de ofte kalles. Dette er folkegrupper som har vandret inn fra Kina, Tibet, Burma og Laos - noen for flere hunder år siden, andre relativt nylig. Vi har ikke sett så mye til disse folkegruppene, bortsett fra i landsbyene vi besøkte da vi var på trekking i Chiang Dao. Men ikke alle kinesiske innvandrere er "hill-tribes".

I dag gikk så turen med båt til Chiang Rai, og det er nå det blir vanskelig å unngå superlativene for dette var virkelig et høydepunkt på reisen vår. Mae Nam Kok er ikke noen bred elv, og den er iallefall ikke dyp, men med et fall på tilsammen 30 meter på den strekningen vi reiste, var det ingen tvil om hvilken vei vannet rant. Et sted måtte alle passasjerene i land og spasere gjennom en landsby. Vi tror det var fordi strykene var spesielt kraftige og det så ut til å være mye stein i elven.

Og det var en fantastisk tur. Longtail-båten er lang, går fort og ligger lavt i vannet. For å unngå grunnene ble båten stadig manøvrert på kryss og tvers i elven og på alle kanter var det vakker natur, små landsbyer, folk og vannbøfler. Før i tiden var nok dette en vanlig form for transport, men i dag - når bussen både er raskere og billigere - er det ren turistnæring. Det spiller ingen rolle for oss. Denne 4-timer lange båtturen anbefales uansett. Den kan også gjøres motsatt vei, oppover elven fra Chiang Rai, men det tar en time eller to lenger.

tirsdag 8. februar 2011

Ut i naturen - Chiang Dao

Etter å ha tilbrakt nesten en uke i Chiang Mai, hvor vi i tillegg til det vi har skrevet om tidligere også fikk med oss blomstertog og lørdagsmarked, var det på tide å komme seg ut på landet, og i Lonely Planet hadde vi funnet ut at Chiang Dao kunne være et passelig sted for oss. Det er ikke mer enn 1 1/2 time med buss fra Chiang Mai til Chiang Dao, og det var greit å gjøre erfaring med en thailandsk lokalbuss på en såpass kort strekning. Det var ingenting galt med bussen, men der man på europeiske busser har to seter på hver side av midtgangen er det to + tre seter her. Og det blir unektelig trangt for en middels europeisk rompe på et sånt sete. Den gamle munken som satt ved siden av oss, gjorde det også klart at han absolutt ikke ville ha en kvinne ved sin side og det kan man jo skjønne, for sjelden har vi sittet mer "lår i lår" med folk.

Fra den lille byen Chiang Dao gikk ferden med taxi de siste 7 kilometrene inn til Chiang Dao Nest, som nok må sies å være turistsenteret her på stedet. De kaller det et mini-resort, og det er noe i det. Når man først har kommet seg inn hit, så blir det nok helst til at man holder seg til redet sitt - eller redene. Det finnes nemlig to nest: Chiang Dao Nest 1 og Chiang Dao Nest 2.

lørdag 5. februar 2011

Kokekurs igjen - thaimat denne gangen

Den morsomme opplevelsen med kokekurset på Sri Lanka ga mersmak, så da vi kom hit til Chiang Mai og oppdaget at det kryr av kokekurs her, var ikke spørsmålet om vi skulle på kurs, men hvilket vi skulle velge. Hotellet vårt anbefalte Smartcook som tar kursdeltakerne med ut på landet, og vi syntes det hørtes ut som et bra konsept.

onsdag 2. februar 2011

Chiang Mai

Chiang Mai (เชียงใหม่), noen ganger transkribert '"Chiengmai'") er provinshovedstaden i provinsen Chiang Mai i det nordlige Thailand. Befolkningen anslås til ca 200 000. Dette er den viktigste byen i det nordlige Thailand. Den ligger rundt 800 km nord for Bangkok, ved Ping-elven og omgitt av noen av landets høyeste fjell. (Fra Wikipedia).

Chiang Mai betyr "Ny by" og navnet fikk den da den ble grunnlaget som den nye hovedstaden i Lanna-riket i 1296. Byen er kjent for sin gamle kultur med håndverkstradisjon og mange templer. Dette har gjort Chiang Mai til et viktig turistmål.

Hva gjør man så i Chiang Mai? Vi har sjelden kommet så uforberedt til noe sted, og konsulterte vår nyinnkjøpte Lonely Planet-guide. Der står det:

"First be glad you aren't suffocating in Bangkok and then be a culture geek for a few days: do a cooking course, go temple spotting, shop for local handicrafts or explore some of the nearby natural attractions".