Gamle kinesiske keramikkhodeputer

I dag var vi i et museum her i Guangzhou, hvor de hadde en utstilling av gamle keramikk/porselenshodeputer. Vi har jo kjent til denne typen hodeputer før, men når man ser så mange på en gang så blir man jo litt nysgjerrig: Hvorfor i alle dager ville noen legge hodet sitt på en hard keramikkloss istedetfor på en myk pute? Svaret måtte vel kunne finnes på nett, og her er artikkelen vi baserer følgende informasjon på: http://www.soyouwanna.com/use-pillows-1609.html

Guilin - vakrest i Kina

Fra vi kom inn i Kina for nesten fire uker siden, har reisen bare gått oppover. Fra Lijiang går turistløypa videre oppover til Shangri-la som ligger på 3200 meter og ikke langt fra grensen til Tibet. Vi var også nysgjerrige på dette stedet, men værmeldinger som lovet kuldegrader og snø/sludd gjorde at vi bestemte oss for å snu i Lijiang og Tiger Leaping Gorge. Tibet og den slags får være til en gang vi er bedre utstyrt.

I stedet satte vi oss på toget, og etter 28 timer og et togbytte i Kunming var vi fremme i Guilin. Dette var vår første togreise på denne turen i Kina, og nattoget på “soft sleeper” var spesielt komfortabelt. Gode banelegemer, komfortable og lange nok senger, rene doer - det var rett og slett ingenting å klage på og vi har stor forståelse for at tog er det foretrukne transportmiddelet i Kina. Det er både bedre og billigere enn buss, og ofte er det også raskere. Vi kan jo samtidig reklamere for det utmerkete nettstedet: http://www.chinatrainguide.com/schedule/

Men så var det altså Guilin, kjent for sine vakre “sukkertopp”-fjell. Selve byen er en middels stor (750,000) og litt over middels sjarmerende kinesisk by, med flere naturskjønne parker med fjelltopper og grotter. Det er imidlertid byens omegn som trekker turistene, og særlig den lille byen Yangshuo, som kineserne regner som det vakreste stedet i Kina. Vi gjorde som de fleste og reiste dit med båt på Li-elven (Li Jiang, som det heter på kinesisk). Vi deltok på en organisert tur (CITS) og var godt fornøyd med både opplegg og guide. Båtturen var flott og minnet ikke lite om fergen på Geirangerfjorden. Underveis ble vi informert om det som regnes som høydepunktene – akkurat som man blir på Geirangerfjorden. På alle kanter var det grønne fjelltopper å se og på elven møtte vi båter og flåter. Vel fremme i Yangshuo gikk turen med buss ut på landet, og vi innrømmer gjerne at dette er et nydelig landskap. Høydepunktet var en tur på bambusflåte nedover Yulong (drage)-elven. På denne mindre elven er det ikke tillatt med motorisert ferdsel og vi kunne dyppe føttene i vannet mens vi ble staket av sted. Underveis var vi også vitne til et “skarv-fiske-show”, hvor vi fikk se denne tradisjonelle formen for fisking. Den fungerer slik at de dresserte skarvene får et bånd rundt halsen som gjør at de ikke klarer å svelge den fisken de fanger. I stedet bringer de den tilbake til fiskeren. Vi har hørt at de får spise hver syvende fisk, hvis ikke blir det vel så som så med motivasjonen.

Foruten denne turen til Yangshuo og besøk i Guilins parker, har vi også utforsket Guilins omegn litt på egen hånd. I går bestemte vi oss for å ta en “tyrker”. Med det mener vi å sette oss på en buss til et eller annet sted, og så se hva som skjer – slik vi gjorde det i Tyrkia i høst. Denne gangen fulgte vi et tips om en “ancient village”, beskrevet i Lonely planet. Turen dit gikk med tre forskjellige busser og var en opplevelse i seg selv: Først den toetasjes bybussen, deretter forstadsbussen som vi var veldig stolte av å klare å flagge ned. Det var nemlig første gang vi faktisk lærte oss å gjenkjenne noen kinesiske tegn. Så vidt vi kan se består de aller fleste kinesiske stedsnavn av to stavelser – og to tegn, og heldigvis har guideboken vår alle stedsnavn skrevet på både engelsk og kinesisk. Vi klarte altså å gjenkjenne de to aktuelle tegnene på bussen, og vips var vi ett steg videre på reisen. Den tredje bussturen var den morsomste. Selv om vi ikke reiste mer enn 3 mil ut av byen var vi plutselig på landet og da vi kom til den siste landsbyen før vi skulle av, måtte bussen stoppe for hver tjuende meter for å ta med kasser med øl, sekker med korn, poser med mat, sementsekker, gassflasker og en brukt vaskemaskin.

Den gamle landsbyen, Jiangtouzhou, var grei nok. Vi ruslet rundt og så på gamle hus, et gammelt tempel og noen rismarker mens vi lurte på hvor de 800 innbyggerne egentlig befant seg. Deretter ruslet vi ut på landeveien og fant et hyggelig spisested hvor de slaktet en høne og lagde suppe til oss. På vei tilbake til bussen ble vi stoppet av en bil med tre mennesker på biltur: Mr. Wei med svigerinne og mor. Han fortalte at de var veldig glade i utlendinger og at de svært gjerne ville ha oss med til en vakker landsby litt lenger unna. Etter litt nøling takket vi ja til tilbudet og fikk en fin tur oppover i fjellet. Underveis konverserte vi så godt vi kunne og hørte på den samme CD-en med kinesiske ballader minst fire ganger. (Vi fikk oss faktisk en favoritt til slutt). Da vi kom tilbake til Guilin i halv-sju tiden om kvelden var vi enige om at det hadde vært en fin, men litt slitsom dag.

I høljeregnet i dag sitter vi på herberget vårt og skriver og leser og venter på toget. Nå er det nemlig ikke mange dager til visumet vårt utløper og vi har bestemt oss for å reise til Hong Kong. Første skritt på veien dit er storbyen Guangzhou – og dit reiser vi med nattoget nå i kveld.

Tigersprangskløften - en av verdens dypeste

Tigerspangkløften (Tiger Leaping Gorge) ligger midt mellom Lijang og Shangri La. En tur langs denne kløften er en flott naturopplevelse, men den er definitivt ikke noe for folk med høydeskrekk. Bussturen til Qiuotou som er inngangen, tar et par timer fra Lijang.



Vi startet ytterst i kløften og brukte to dager på turen, men om en har god tid kan en godt beregne mer. Fordelen med å starte ytterst er at en ikke har sett noe av den dramatisk skiftende naturen før en begynner å gå. Starter en innerst er det imidlertid enklere med offentlig kommunikasjon, siden det bare er en eller to rutebusser som kjører gjennom kløften per dag.



Vi hadde en lokal guide, men det er strengt tatt ikke nødvendig. Stien er relativt godt merket med piler.

Vi startet på 1700m. Etter et par timers gange kom vi til Naxi village, der vi hadde lunsj. Det er flere muligheter for overnatting på turen. Før den harde stigningen opp til høyeste punkt på 2900m, finnes det en liten rasteplass der en blant annet får kjøpt drikke, sjokolade, chili og pot.



Stien følger fjellsiden, og det høyeste punktet på stien er langt fra toppene i kløften, som er over 5000 meter høye. Mange steder er det dramatisk utsyn både opp, ned og ut.



Etter seks timers effektiv gange kom vi til "Half way", som er et overnattingssted med nærmere 100 senger. Da hadde vi passert det mindre "Tea horse guesthouse" en time før. Opp til disse går det bilvei, så det mulig å bo her uten å gå stien.



Neste morgen tok det halvannen time ned til hovedveien og det usjarmerende Tinas Guesthouse, før den bratte nedstigningen til elven. Det er bratt men i tørt vær er det relativt greit å komme ned.

Mange klatrer samme vei tilbake, men turen bort til Woodys guesthouse var noe av det flotteste på hele turen. Så en av fordelene med guide er at guiden tar alle veivalgene for deg.



Da vi ankom Woodys traff vi en engelsk dame med høydeskrekk. Hun fortalt at hun hadde det flott her i det vakre landskapet, mens hun ventet på som mann som skulle bruke fire dager på sin vandring gjennom kløften.

Lijiang og den gamle Te-og-Hest-veien

Vi nevnte at det var mye turister i Dali, men her i Lijiang er det enda flere. Det er egentlig ikke så rart for dette er en nydelig by. Navnet betyr “Vakker elv” og det var visst selveste Kublai Khan, som ga byen dette navnet. Byen har en 800 år lang historie, og ble bygget der Jadeelven deler seg i tre bekker som renner som kanaler gjennom gamlebyen. Lijiang ble første gang kjent i vesten gjennom en bok skrevet av en amerikaner som reiste i Yunnan på slutten av 1800-tallet, og etter at det på 1980-tallet ble enklere for utlendinger å reise i Kina, var det flere som fant frem til denne vakre og fredelige byen. På den tiden var Lijiang fortsatt ukjent for kinesere flest, og det var ikke før det store jordskjelvet i 1996 at byen ble kjent i resten av Kina og i verden. I 1997 ble Lijangs gamleby satt på UNESCOs verdensarvliste, og siden da har turistene (særlig de kinesiske) strømmet til byen.


I dag er gamlebyen i Lijiang et rendyrket turistområde. Etter hva vi har hørt har lokalbefolkningen i stor grad flyttet til den nye delen av byen og leiet ut eller solgt husene sine til innflyttere som etablerer vertshus og restauranter. Vi bor selv hos “Michael”, som kommer fra Nord-Kina, men som synes livet er bedre her. Vertshuset vi bor i, fungerer mer som et “homestay” enn et hotell. Her betaler vi litt mer enn vi har gjort andre steder i Kina, men vi får også alt vi trenger. Huset er over 100 år gammelt og har bare 7 rom rundt en koselig gård. I tillegg har vi veranda og fellesrom – så det er nok av steder å slå seg til. Vi, som her i Lijiang inkluderer vår venn Arne, har spist våre lunsjer og middager ute i byen, men mange av de andre beboerne – som alle er kinesere - spiser felles middag her hver kveld.

Vi har nå vært i Lijiang i nesten en uke, og det har vært veldig fint å være sammen med Arne igjen. I tillegg til hyggelige samtaler, gode måltider og utforskning av byen, har vi gått opp alle trappene til Elefantåsen og vært på sykkeltur i omegnen. Elefantåsen var nok litt høyere og brattere enn vi hadde trodd, men det var det ingen som hadde vondt av. Tvert imot så vi på det som en bra oppladning til den store styrkeprøven på disse kanter – trekking i “Tiger Leaping Gorge”. I “Black Dragon Pool Park” har vi drukket te og forsøkt å få tatt det mest “obligatoriske” bildet i hele Sørvest-Kina, nemlig det med det snødekte “Jade Dragon Snow Mountain” i bakgrunnen. Dessverre har vi ikke sett fjellet helt uten skyer, men vi har sett det!


Geografisk ligger Lijiang på 2400 moh på Yunnanplatået, som er en forlengelse av den tibetanske høyslette. Byen var tidligere et viktig senter på “te-og-hest-veien”, en gammel karavanrute som startet i Sichuan- og Yunnanprovinsene, gikk til Tibet og endte i India sør for Himalaya. Navnet indikerer hvor viktig denne ruten var for handelen med te og hester, men også andre varer, som salt og sukker, ble fraktet denne veien. Ruten fungerte også som kanal for migrasjon og kulturutveksling mellom de etniske gruppene i det vestlige Kina, og Naxi-folket, den største folkegruppen i Lijiang, skal visstnok være av tibetansk opprinnelse. På grunn av betydningen veien hadde i den kultuelle og økonmiske utvekslinen mellom Kina og India, er den også blitt kalt for “Kinas sørlige silkevei”.

Deler av den gamle karavaneveien eksisterer selvsagt fremdeles, og den kjente trekkingruten gjennom “Tiger Leaping Gorge” er en del av den. Tigersprangskløften skal være verdens dypeste kløft. På hver side av Yangtzielva ruver fjell på 5500 meters høyde og det er over 3000 meter fra topp til bunn. Turstien ligger på ca 2700 meters høyde og skal ha et spektakulært utsyn over kløften. Beskrivelsen av de loddrette fjellsidene er imidlertid nok til at undertegnete (Anette) har sett seg nødt til å avstå fra opplevelsen. Med en relativt uttalt høydeskrekk har jeg ikke blitt overbevist om at veien skal være helt trygg, og jeg er derfor blitt igjen i Lijiang mens Jan og Arne får oppleve den dramatiske naturen.

Her i Lijiang lider jeg imidlertid ingen nød. Da gutta reiste i morges, ble jeg i stedet med på en organisert utflukt til Guanyin-kløften, et annet stopp på den gamle te-og-hest-ruten. I dag er kløften en turistpark i beste kinesiske stil, med skinnegående transport de få hundre meterne inn til en grotte og en foss. Det er nok ikke mange vestlige turister som finner denne parken bryet verdt, men jeg hadde i alle fall en hyggelig formiddag sammen med et ungt kinesisk par som jeg heldigvis kunne kommunisere litt med takket være mine syltynne spanskkunnskaper.

En annen positiv konsekvens av min enslighet er at jeg har spist middag her hjemme og hatt god tid til å snakke med vårt sympatiske vertskap. Av våre naboer fra Hong Kong er jeg blitt invitert til å være med på ridetur på en annen del av te-og-hest-ruten i morgen, så kanskje det ikke er SÅ farlig med litt høydeskrekk allikevel?

Kart over det premongolske Asia (ca år 1200)

Dette kartet er kanskje mest for spesielt interesserte, men når man har reist en del rundt i Asia og sett på ruiner og templer fra fortidens land og riker så er det ikke så dumt å få et bilde av hvilke områder disse rikene egentlig dekket. På dette kartet finner vi bl.a. Khmer-riket, Champa-riket og kongeriket Dali.



Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/File:Premongol.png

Cang Shan – på fjelltur i Kina

Fra balkongen i andre etasje på en liten restaurant rett over gata for hotellet vårt, sitter vi nå med en litt tynn Dali-øl og skuer utover de flotte Cang Shan-fjellene. Den høyeste toppen er på over 4000 meter, men noe hundre meter over Dali, på ca 2400 meter, går det en steinlagt vei langs fjellsiden. Det er ikke mer enn et par timer siden vi kom ned fra fjellet i stolheis etter å ha gått en 11 kilometer lang tur på denne veien, og sjelden har 11 kilometer gått så greit, i alle fall på høyfjellet.

Vi kom oss opp i fjellet ved hjelp av en kabelbane – først opp, og så litt ned før vi var fremme. Derfra gikk veien, nesten uten nivåforskjeller, ut og inn gjennom tre kløfter. På de bratteste stedene var det gelendre, men slett ikke over alt. Det var allikevel ikke skummelt, fordi veien var så god. Med korte mellomrom ble vi advart mot mulige farer, som fallende steiner, farlige veier og at vi måtte passe oss for ikke å falle utfor. Hver kilometer var dessuten merket, slik at vi aldri var i tvil om hvor langt det var igjen til målet. Som om ikke dette var nok, ble vi også passet på at et tallrikt fjellvokterkorps som patruljerer veien på sykkel. Hele fire ganger måtte vi registrere oss med navn og nasjonalitet, og skrive under på at vi ikke hadde med oss lighter. Skogbrannfaren må være enormt stor, og hele fjellet er, som et av veldig få steder i Kina, helt røykfritt!

Det går selvsagt an å gå på andre stier i disse fjellene også, og det kan selvsagt være dårligere vær enn det var i dag, men for oss har dette vært den enkleste fjellturen vi noensinne har gått – og det i en høyde som i alle fall en av oss aldri tidligere har vært i. Og hvis noen er i tvil: Det var en kjempefin tur med storslagen natur og nydelig utsikt som vi varmt anbefaler andre reisende til Dali.

Gamle Dali – Kina light?

300 km vest for Kunming, 2000 meter over havet, innunder Cangshan-fjellene og rett ved sjøen Erhai Hu, ligger Dali. I riktig gamle dager – fra 738 og fram til mongolenes erobringer på 1200-tallet, var byen hovedstad i kongerikene Nanzhao og Dali. Dette var riker som dekket store deler av det som i dag er Burma og det sørlige Kina, og et viktig område for introduksjonen av Buddhismen til resten av Kina. I år 1000 var Dali en av de 13 største byene i verden. Fra denne tiden står fortsatt tre pagoder, hvorav den største er en av de eldste overlevende strukturer i Kina.

På grunn av jordskjelv, branner, opprør og krig har kineserne alltid hatt et lite sentimentalt forhold til arkitektur. Bygninger er blitt reparert, renovert og påbygd etter behov – i gammel eller ny stil. Det betyr at det som ser gammelt ut ikke nødvendigvis er det. Gamle Dali fikk det utseende byen har i dag under Ming-dynastiet på 1300-tallet, men ingen ting (annet enn de tre pagodene) er skikkelig gammelt. Byen ble nemlig helt ødelagt av et jordskjelv i 1923 og er senere gjenoppbygd. Også Chonsheng, det store tempelkomplekset som ligger i tilknytning til pagodene, er helt gjenoppbygd nylig og det er blitt ganske flott.

Vår i Kunming

Kunming er provinshovedstad og største by i Yunnan. Den har omtrent 6 millioner innbyggere og ligger på nesten 1900 m.o.h. Byen har et behagelig klima året rundt, og nå for tiden betyr det døgntemperatur på mellom 13 og 26 grader og at vi har pakket bort ullstillongsen igjen.

Vi bor på Camellia Youth Hostel hvor vi har et stort rom, trådløst nettverk, hyggelige fellesrom både ute og inne, vaskeri og kafe. Her føler vi oss hjemme og slapper godt av. Det er i det hele tatt lett å føle seg hjemme i Kunming. Det er en usedvanlig ren og pen og moderne by, og som vi skrev i forrige innlegg: En helt annen verden enn Yuanyang. Her er gatene brede og kantet med trær og blomster. Trafikklysene (og trafikkpolitiet) er tallrike, og hvis vi vil kan vi bruke buss for å komme oss omkring. De er nemlig godt merket og ikke fullere enn at vi som oftest har fått sitteplass, i alle fall utenom rushtiden. Hvis vi velger taxi i stedet for buss er det heller ikke noe problem – de er mange og billige for oss nordmenn. Så langt har Kina vist seg å være mye billigere enn vi hadde trodd. Vi har ikke bodd så rimelig noe annet sted på reisen vår. Det eneste vi har betalt mye for er importert vin, og det har vi bare kjøpt en gang – i går kveld da vi hadde avskjedsmiddag for mamma Lise. I dag satte hun seg på flyet til Beijing og vi håper hun får noen fine dager der før hun reiser hjem til Norge. Det blir nok godt å få slappe litt av etter tretten dager på farten med oss.

Kunming har kanskje ikke de store turistattraksjonene, men det har ikke vært vanskelig å få dagene her til å gå. Vi har besøkt et par museer og et gammelt tempel, vi har vært på fuglemarkedet og i parken som ligger i, og rundt den grønne sjøen midt i byen. Her finnes det tehus hvor pensjonistene tilbringer dagen med ulike spill. I Kina er det ikke nødvendig å betale masse for å sitte på et tehus. En kopp med teblader, som riktignok koster en tier, fylles opp med nytt vann etter hvert som den drikkes, og kan dermed vare i mange timer. Medbragt mat og termos ser også ut til å være akseptert på en del steder.

Som nevnt er Kunming en veldig ren og pen by, og det er flere ting som tyder på at det satses på miljø. Et godt kollektivtilbud er en ting, en annen er at både mopeder og motorsykler ser ut til å være elektriske. Her på Camellia har man også en grønn profil: Rene håndklær bare hver tredje dag, renset drikkevann fra springen og bøtter til å gjenbruke badevann som skyllevann i do bl.a.

Det mest problematiske i Kina så langt er naturligvis språket, for det er ikke mange som snakker engelsk. Taxisjåføren vi brukte i morges visste ikke engang hva Airport var, men ved hjelp av guidebok og tegn kom vi oss dit vi skulle. Guideboken har heldigvis stedsnavn og adresser skrevet med kinesiske tegn i tillegg til de latinske og er mer uunnværlig her enn i de andre landene vi har vært i. Folk virker heller ikke så umiddelbart hjelpsomme som i mange andre land. Det har nok mest med språket og isolasjon fra resten av verden å gjøre. Vi har selvsagt møtt unntak, og det er da folk som snakker riktig godt engelsk.

Andre ting å skrive hjem om er kanskje maten og doene. Maten er som regel veldig god og nylaget, om enn fetere enn vi hadde ventet, i alle fall her i Yunnan. Noen av oss synes kanskje det er litt vanskelig at råvarene ofte hakkes med øks mer enn de renskjæres, og at det blir litt slitsomt å skulle plukke alle slags uspiseligheter ut av maten (dette handler mest om kyllingbein). At maten spises med pinner og ikke hender, er en god ting – særlig med tanke på (den manglende) dohygienen. Ikke det at det er møkkete alle steder, men det er sjelden dopapir tilgjengelig og kinesere har tydeligvis ingen tradisjon for å bruke vann slik de gjør andre steder i Asia. Det mest urovekkende er allikevel mangelen på såpe, og i en god del tilfeller også vann til å vaske seg med etter besøket. At det ofte ikke er dører foran avtredene må vi bare venne oss til. Det er vel noe de har funnet på for at folk skal være raske og ikke bruke toalettene til ureglementerte aktiviteter.

Inn i Kina – det ville Østen

Yunnan er en stor provins som ligger lengst sørvest i Kina. Den er kjent for sin vakre natur med alt fra høyfjell til regnskoger, og er blant Kinas mest populære turistdestinasjoner – i alle fall for kinesiske turister. I tillegg bor mer enn halvparten av alle Kinas minoritetsfolk her.
Da vi reiste inn i Kina for noen dager siden, var det mye som var usikkert, ikke visste vi hvor langt det var fra grensen til nærmeste busstasjon, ikke når bussene gikk, ikke hvor lang tid det ville ta å komme dit vi ville og ikke hadde vi klart å få til noen hotellreservasjon heller. Jan har vært i Kina før, men vi to andre er førstegangsbesøkende med en klar forventning om Kina som noe “fremmed”. En effektiv, men lite imøtekommende behandling på Folkerepublikkens visakontor i Oslo, var med på å styrke denne følelsen (dette var kort tid etter utdelingen av Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo).
Vi ble derfor både overrasket og glade over hvor greit det hele gikk. Vi ankom grensen i taxi fra Sapa (ca 40 km) og kom oss raskt gjennom den vietnamesiske kontrollen. Derfra spaserte vi et par hundre meter på en bred, asfaltert bro over til den kinesiske ankomsthallen hvor vi ble mottatt av vennlige, engelsktalende grensevakter. Passkontrollen var noe av det mest moderne vi har sett, med automatisk utskrift av innreisekort. Det eneste vi måtte fylle inn manuelt var hvor vi hadde tenkt oss og hvilke flight vi kom med. På det siste skulle vi skrive “On foot”, fikk vi vite.
Vi fikk gå urørte gjennom tollen og plutselig sto vi på en trapp og så utover den kinesiske byen Hekou. Det er ikke ofte vi har opplevd en grensekontroll som ligger så midt i byen som denne.
Vårt første reisemål i Kina var Yuanyang, et område som ikke har stått på turistkartet i mer enn 15 år, da en franskmann publiserte sine bilder av de fantastiske risterrasene der. I dag er stedet listet i Lonely Planet som et av høydepunktene på en reise i Yunnan, og vi syntes det kunne passe med et stopp på vei mot provinshovedstaden Kunming.
Ved hjelp av Google translate og hjelpsomme kinesere fant vi både minibank og busstasjon, og før vi visste ordet av det satt vi som eneste passasjerer på en skranglete liten buss på vei til Xinjie, den gamle byen i Yuanyang. Om det er bare flaks at bussen skulle gå akkurat da vi hadde kjøpt billett, eller om den ventet på oss fordi det var en “turistbuss” er vi ikke sikre på, men vi har kanskje en mistanke om det siste.
Etter noen dager i Kina er nok kontrasten mellom gammelt og nytt noe av det mest slående, og veien til Yuanyang var ikke noe unntak. Først et stykke på smale veier i frodig landskap med bambus-, gummi- og banantrær. Så bar det ut på en splitter ny motorvei med kilometerlange broer og tunneler (langt mer imponerende enn E18 gjennom Vestfold), før vi igjen kjørte inn på smale og humpete veier. Etter en del timer startet stigningen opp mot Xinjie, som ligger på ca 1700 m.o.h., og da vi omsider (etter 7 timer) kjørte inn i den lille byen (220.000 innb.) skal vi ikke legge skjul på at et par av oss fikk et mildt kultursjokk: Slitent, fattig og veldig fargerikt. De aller fleste innbyggerne i dette området er Hani- eller Yi-folk, og spesielt Yi-folkets klær er iøyenfallende med sine flotte broderier.
Vi ankom en travel lørdagsettermiddag og var heldige som fikk rom på et av byens to store hoteller. Vi var også heldige som traff den driftige “Miss Tay” – en av byens få engelsktalende. Hun fungerte både som guide og tolk for oss og mange andre. Som sagt var første møte med Xinjie både overraskende og lett sjokkerende. Bygge- og anleggsaktiviteten i området er enorm (som så mange steder i Kina *), og en fullstendig oppgravd hovedgate forsterker bare inntrykket av skitt og møkk, men det er rart hvordan det hjelper å treffe hyggelige mennesker. Ettersom vestlige turister fortsatt er i mindretall, virker lokalbefolkningen noe sky og tilbakeholden og veldig annerledes enn de pågående kvinnene i Sapa. Antakelig synes de at vi er like eksotiske som det vi synes at de er.
Minoritetsfolkene i Yuanyang er en attraksjon i seg selv, men hovedattraksjonen er som nevnt risterrassene. I denne høyden får man ikke mer enn en avling ris i året, men der det er mulig dyrkes det andre ting (grønnsaker, soyabønner og mais) i terrassene resten av året. I de bratteste skråningene blir det for tungt å frakte avlingen ut, og disse terrassene blir derfor satt under vann når de ikke brukes til risdyrking, og de ligger da som speil i landskapet. Spesielt ved soloppgang og solnedgang er dette ubeskrivelig vakkert. Med sjåfør og guide fikk vi sett begge deler fra de rette utsiktsanleggene, hvor vi sammen med hundrevis av andre turister fikk tatt hundrevis av bilder.
Etter to dager i Yuanyang satte vi oss på bussen igjen. Nedover fjellet mot motorveien kunne vi igjen observere menneskene. Man blir ganske ydmyk av å se hvordan de sliter: De går og går, og de bærer og bærer – og mye arbeid, både på jordene og anleggene utføres manuelt. Kvinner og menn som bærer bøtter med mørtel eller som står i åkeren og luker. Vi så det i Vietnam, men i enda større grad her i Kina.
Etter 7 nye timer på bussen kom vi fram til storbyen Kunming – en totalt annerledes verden. Her bor vi på et hyggelig og komfortabelt ungdomsherberge, men det får vi skrive mer om siden.

Hvis dette innlegget kommer på trykk, kan vi takke Eirik for det. Blogspot ser nemlig ut til å være sperret her i Kina (som så mye annet).

*Kina forbruker for tiden rundt halvparten av verdens betong

Sapa - siste stopp i Vietnam

I løpet av de siste tre ukene har vi reist gjennom hele Vietnam, fra Kambodsjagrensen i sør til Kinagrensen i nord, og dette er et land som er omtrent like langt som Norge. Sapa ligger riktignok noen mil sør for grensen, men stasjonsbyen Lao Cai, som vi ankom med tog klokken 5 i går morges, er også grenseby til Kina, så vi er ikke langt unna. Fra Lao Cai gikk turen videre med minibuss opp til Sapa på 1542 m.o.h. At vi har kommet høyt kan godt merkes! Her er det kaldt både ute og inne, men vi har varme dyner og lider ingen nød.

Sapa er en by på ca 7000 innbyggere som ligger i et naturskjønt område med høye fjell og bratte risterrasser. I kolonitiden var dette et sted franskmennene reiste til for å slippe unna den verste heten i Hanoi om sommeren, men det er ikke mye igjen av den gamle koloniale bebyggelsen her nå. I dag kommer turistene hit på grunn av den vakre naturen og de mange minoritetsfolkene. Vi hørte og lærte mye om disse etniske gruppene (Hill tribes) da vi var i Thailand, og vi var også innom et par minoritetslandsbyer da vi var på trekking i Chiang Dao, men i de landsbyene var ikke turisme noen "big business". Det er den derimot her. Da vi kom ut på gaten i går morges ble vi umiddelbart omringet av en gruppe Hmong-kvinner som ville vite hvor vi er fra, hva vi heter, hvor mange barn vi har osv. Hmong-folket er den største minoriteten i Sapa-området og et folk som har vært i Vietnam i over 300 år. De er kjent for å være utadvente, men grunnen til at de svermer rundt turistene er selvfølgelig at de ønsker å selge håndarbeider og andre souvenirer til oss. Det virker som om de har en regel om at den som først begynner å snakke til en nyankommet har en spesiell rett på vedkommende, så det gjelder å være raskt på pletten.

De ulike minoritetsgruppene kjennetegnes ved sine spesielle klesdrakter, spesielt hos kvinnene, og det er virkelig flotte og fargerike klær de bruker. Undergrupper av de forskjellige folkegruppene får navn etter fargen på klærne de bruker. Her i Sapa er det flest Svart Hmong (med svarte turbaner) og Rød Dao (med store røde hodeplagg). Tay-kvinnene bruker fargerike rutete skjerf på hodet, men det er også mange Hmong-kvinner som har begynt å bruke sånne skjerf.

Vi har hatt to fine dager i Sapa, til tross for kulden. Både i går og i dag har vi, sammen med en ung guide av blandet etnisk opprinnelse, gått turer gjennom noen av landsbyene i området. I går opplevde vi også at tåken lettet noen timer, og vi fikk både sett og fotografert de vakre risterrassene her omkring. I landsbyene vi har besøkt bor det Hmong- og Tayfolk og det har virkelig vært en opplevelse å kunne observere folke- og dyreliv på nært hold.

Nå gjenstår en kald kveld her i Sapa før vi reiser inn i Kina i morgen tidlig. Hvis vi kan stole på værmeldingene så ser det ut som om vi vil møte våren der.