Fjell (山) og tog (電車) i Japan

Det er ikke mye japansk vi har lært oss i løpet av våre første 10 dager her, men i tillegg til takk har vi lært oss både ordet og tegnet (山) for fjell. I Kyoto bodde vi i bydelen Higashiyama (De østlige fjellene) og derfra gikk turen til Takayama (som kanskje betyr høyfjell), en liten by som er varmt anbefalt av Lonely Planet. Dit reiste vi med tog: Først med hurtigtoget Shinkansen fra Kyoto til Nagoya, og derfra i panoramavogn opp gjennom grønne daler til Takayama.

Vi må prøve å få kjørt MYE tog, for i Hong Kong kjøpte vi oss”Japan Rail Pass” for 3 uker, og de var svindyre. I etterkant ser vi at vi helt sikkert kunne klart oss med 2-ukers pass, men transport er av de tingene som virkelig er dyrt i Japan, så så veldig mye penger kaster vi forhåpentligvis ikke bort.

Vi er så langt veldig fornøyde med den japanske jernbanen, og det skulle bare mangle. Vår reiseguide skriver at den er av de beste i verden, og selv om vi ikke har vært i hele verden, så tror vi det er sant: Togene er behagelige, raske, rene og veldig presise. Personalet på billettkontorene snakker bra engelsk og er alltid hjelpsomme og hyggelige når vi (uten ekstra tillegg) kommer for å bestille plassbilletter. At det i tillegg finnes vogner med panoramavinduer på de mest naturskjønne rutene (inklusive glassvindu inn til førerhuset), og at de passer på å snu setene i kjøreretningen, er også ting vi setter pris på. Stasjonene og togene er godt merket på både japansk og engelsk, og stoppene annonseres også tydelig – på begge språk. Japan er i det hele tatt et veldig enkelt land å reise i, og det handler ikke bare om transportmidler. En annen, av mange ting vi setter pris på, er at uansett hvor du er, så er det aldri langt til et rent toalett.

Fra Kyoto reiste vi altså opp til Takayama, som ligger i høylandet sentralt på Honshu (“Hovedøya” i Japan). Dette er en hyggelig liten by med tradisjonelle hus og vakker natur. De gamle husene er fra Edo-perioden (1603-1868), da byen ble styrt av Tokugawa shogunatet. Noe av det mest interessante vi så i Takayama, var den gamle "guvernør"-boligen, Takayama-Jinya, hvor vi fikk omvisning og mye informasjon om byens historie. Vi besøkte også det flotte folkemuseet Hida-no-Sato, hvor det finnes mange typer gamle hus og mange interessante utstillinger. I de fleste husene var det varme på bålet, fordi de mener det holder insekter unna og fuktighetsnivået stabilt.

Hida-distriktet, hvor Takayama ligger, er kjent for sitt gode oksekjøtt. Vi visste fra før at det japanske Kobe-kjøttet er verdensberømt for sin gode smak (vi har sett det til en kilopris av kr 4000,- på Centra), men i Takayama mener folk at Hida-kjøttet er det beste. Vi fikk det servert i tynne skiver som vi grillet på små bordgriller, og det godt marmorerte kjøttet er noe av det beste vi har smakt.

Til Takayama kommer det vanligvis mange turister, både fra inn- og utland. Under vårt besøk var det imidlertid svært så stille i byen, og vi snakket med folk på museene som beklaget seg over at turistene svikter. Selv under japanernes viktige maiferie for litt siden, var det lite turister i byen. Japanerne holder seg visst hjemme i solidaritet med tsunamiofrene, mens utlendingene holder seg unna på grunn av jordskjelvfare og strålingsskrekk. Dette er et stort problem for turistindustrien i hele Japan, men gjør reisingen ekstra enkel for oss. Nå bestiller vi ikke nødvendigvis overnatting før vi ankommer et sted, men går heller til turistinformasjonen for å høre om de har noen gode tilbud.

Etter to dager i Takayama måtte vi videre med togpassene våre, og turen gikk da nordover til Toyama, som selv om det har “yama” i navnet sitt ikke virket særlig fjellrikt. Toyama er derimot startpunktet for “Tateyama Kurobe Alpine Route”, en reise som ved hjelp av ni forskjellige transportmidler frakter deg 90 kilometer bokstavlig talt tvers gjennom fjellet. Dette er ikke transport som dekkes av togpasset vårt, og det er ikke billig. Vi betalte ca 800 kroner pr person for billettene + ca 100 kroner for frakt pr bagasje. (Helt nødvendig hvis du ikke reiser tur/retur). Første del gikk med et vinglete lokaltog inn til Tateyama, hvor vi overnattet. Det er virkelig et lite sted og det meste var stengt da vi ankom klokken 5 om ettermiddagen. Ved hjelp av det universelle tegnet for å sove (to hender under hodet) fikk vi anvist nærmeste ryokan – 10 meter fra stasjonen, og ettersom vi nå er blitt erfarne Japan-reisende, klarte vi oss bra med både bad og mat og alle slags sko. Etter kveldsbadet inntok vi en variert og lekker middag, og etter en litt urolig natt på ganske harde futoner, var vi klare for nok en runde med misosuppe, ris, fisk etc. Maten i Japan er utsøkt tilberedt og servert, men for Anette som lett synes at ting kan bli for “fishy”, kan det være en utfordring med japansk mat tre ganger om dagen.

I dag har vi så gjennomført Alpe-ruten, og jammen har vi fått mye fjell med lite anstrengelser: Først var det opp fra 475 til 970 meter med en bratt kabelbane. På toppen av banen møtte vi råtten snø og en buss som fraktet oss videre opp til 2450 meter. Det var en flott busstur som det siste stykket kjørte på en vei med brøytekanter mange meter høyere enn bussen. Vi leste et sted at brøytekantene kan være opptil 18 meter høye. Det var de neppe nå, men bortimot 10 var de sikkert. Vel framme tok vi oss tid til en liten tur ut i snøen. Foruten turistene som ruslet rundt i nærområdet, kunne vi observere skigåere og snowboardere både på vei oppover og nedover, og det så ut som om skiføret var helt akseptabelt. Vi koste oss med en kaffekopp i solen og nøt en noe forsinket påskestemning.

Fra toppen gikk turen videre med trollybuss gjennom en 3,7 kilometer lang tunnel, før vi tok en taubanen ned til 1828 meter. Derfra var det nok en bratt kabelbane, ned til en dam som ligger på 1455 meter.

Etter å ha spasert de 500 metrene over dammen, var det igjen en trollybuss gjennom fjellet, før vi kom ut i våren i Ogizawa. Den siste biten før vi ble gjenforent med bagasjen vår, gikk med buss gjennom vakkert vårlandskap. Ved reisens ende var bjørka lysegrønn og kirsebærtrærne rosa.

Som sagt var det ingen andre enn lommbøkene som var litt slitne etter denne turen, og de kunne endelig få hvile da vi tok toget det siste stykket hit til Matsumoto. Hele dagens tur – som var en flott opplevelse og absolutt noe vi anbefaler - var unnagjort på 7 timer, og da tok vi oss god tid underveis.