Uluru, Kata Ttjuta og den australske outbacken

Midt i Australia ligger det en stor stein som de fleste har hørt om. Ayers rock heter den - eller Uluru. Den er en av verdens største"øyfjell" (inselberg) - et isolert fjell som stikker brått opp fra bakken - og det er et ganske imponerende syn: Stor og rød ligger den midt i det tørre ørkenlandskapet. Godt synlig på lang avstand og aldri til å ta feil av.

Uluru

Fjellet ligger i Uluṟu-Kata Tjuṯa National Park, som også omfatter Kata Tjuta (mange hoder) - et annet imponerende fjell.  Kata Tjuta er forskjellig fra Uluru ved at det består av konglomerat (ikke sandstein) og at det har flere topper (og her er det en sammenheng - mellom kongolomeratet og de mange toppene). Vi ble, ved et par anledninger, forklart geologien til disse fjellene, men skal ikke forsøke oss på noen gjenfortelling. Det som sitter igjen av lærdommen er (bortsett fra det med konglomerat og sandstein) at det bare er en liten del av de massivene som utgjør fjellene som er synlige over bakken. Uluru rager f.eks. 348 meter over bakken, men er kanskje så mye som 6 km langt under. Vi lærte også at den røde fargen rett og slett er rust og at fjellenes egentlige farge er ganske vanlig grå.

Kata Tjuta

  
Men Uluru er ikke noe vanlig fjell. For ananguene - det aboriginske folket - er det et hellig fjell og på vår guidete tur ble vi fortalt noen av de mange legendene som er knyttet til de forskjellige hulene og formasjonene i fjellet. Disse legendene, eller fortellingene, er del av en omfattende og gammel tradisjon  (Songlines) som gjør det mulig for en kyndig person å navigere seg gjennom landet ved hjelp av sanger og legender. I tillegg til navigasjon fungerer fortellingene som lærdom for hvordan man kan overleve i dette tørre og ugjestmilde landskapet, og de formidler en moral. Det er fortsatt mange huler og steder rundt Uluru som brukes til seremonier og som er så hellige at vi ikke får lov til å fotografere dem.

Uluru

Det er mange som arrangerer turer til Uluru, men om man reiser dit på egen hånd er det bare ett sted å bo: I Ayers Rock Resort, eller Yulara, som de også kaller byen. Det er i grunnen et merkelig sted. En by konstruert for turisme, drevet av et enkelt firma og som ligger helt for seg selv ute i ørkenen. Grunnen til at byen ble anlagt, var den stadig økende turismen og fremveksten av turistfasiliteter inne i nasjonalparken. I 1978 ble det vedtatt å bygge en turistby utenfor nasjonalparken og i 1984 var den klar - med hoteller, restauranter, butikker, campingplass, veier og ikke minst en flyplass.

Town square, Yulara

Vi var kanskje litt skeptiske da vi ankom: Desert gardens hotell ligner litt vel mye på et luksushotell. Og er egentlig et så stort turistanlegg noe for oss? Men det var ganske komfortabelt i vårt store og klimakontrollerte rom (det var ca 40 grader ute mens vi var der), og det finnes ikke bare luksushoteller på anlegget. Den første kvelden ruslet vi ned til Outback Pioner og grillet emupølser i BBQ-baren - og det var ikke mye luksus over det. Så det går an å bo billigere enn vi gjorde, både i dorms og 4-mannsrom, og det finnes spisesteder i mange prisklasser. Men billig er det ikke i Yulara!

Svømmebasseng, Desert gardens hotel

Det vi faktisk synes det var lurt å bruke penger på, var de fine turene vi var med på. Vi hadde - mer eller mindre bevisst - valgt et selskap som spesialiserer seg på små grupper (SE IT). Vi var med på tre turer, og på den ene av disse fikk vi en hyggelig, morsom og flink guide helt for oss selv. Det var på turen til Kata Tjuta, hvor vi bl.a. gikk en tur i Walpa Gorge midt i den verste ettermiddagsheten. Det er virkelig noe av det varmeste vi har opplevd, men med solhatt, solbriller, fluenett, godt med solkrem og mange liter vann ble det en riktig fin tur. Page - vår guide - hadde til og med tatt med bærbar aircondition (en spruteflaske med vann). Det var ikke mange andre enn oss der ute - bare stille og fint - og vi fikk sett både rovfugler og kenguruer på veien.

På tur i Walpa gorge, Kata Tjuta

Dagen etter dro vi på tur med Page igjen. Denne gangen var vi fem deltakere og bilen hadde firehjulstrekk. Etter 100 strake km på Lasseter highway var vi fremme ved Curtin springs cattle station, og da snakker vi ikke om noen liten gård. Hele eiendommen er omtrent på størrelse med Østfold fylke, men kan allikevel ikke fø mer enn 4-5000 kyr.  Vi besøkte først det de kaller Homestead eller Wayside inn, som er den første (og eneste) bebyggelsen på veien fra Yulara til den store hovedveien Stuart highway.

Curtin springs cattle station

Her finnes alt som trengs for den reisende: Mat,drikke, bensin, campingplass og rom. Page fortalte historien om familien som flyttet ut hit på 50-tallet for å drive med kveg, og om hvordan den økende turismen førte til at de i dag får sin mest stabile inntekt fra denne delen av virksomheten.

Bensinpumper, Curtin springs

 Etter stoppet på homesteadet gikk turen ut i outbacken. På røde veier kjørte vi rundt og fikk se både kveg og kenguruer, en saltsjø og et fjell. Vi fikk lære om hvordan de ved hjelp av å kontrollere tilførselen til de forskjellige vanningsstedene kan lede kveget inn mot innsamlingsplassene, og om hvordan denne metoden ikke har fungert så godt de siste årene fordi det har vært godt med regn og ikke noen mangel på vann. I slike tilfeller gjelder det at ikke alle de gamle dyrene er slaktet, for kyrene har faktisk hukommelse og ei gammal ku kan være den som vet hvor de skal gå den dagen det begynner å bli knapt med vann igjen.

Røde veier

Mount Conner og en dam med drikkevann for kveg

Det ble en fin tur rundt på eiendommen og da solen begynte å gå ned, stoppet vi ved et 450 år gammelt tre for å nyte noen dråper sparkling i solnedgangen. Det er en veldig fin outback-tradisjon, har vi skjønt. Vi drakk i allefall sparkling hver eneste solnedgang mens vi var der. :-)

Sparkling i solnedgangen

Dagen ble avsluttet med middag på homestead-et før vi startet på bilturen tilbake til Yulara. Page la bilen godt til rette - midt i veien - og forklarte det med at hun da fikk noe lenger tid til å stanse hvis et eller annet skulle komme hoppende eller krypende ut i veien. Hun forsikret oss også om at det neppe ville være noe problem å oppdage eventuell møtende trafikk i god tid på de rette veiene. Og hun hadde rett i at det ikke var noe problem: Vi møtte ikke en eneste bil på 100 km! Ikke rart de kaller det outback.